Når det gode blir det aller bestes verste fiende

Det er flere ting jeg liker med den nye bibeloversettelsen, blant annet Fadervår - og det er spesielt en setning jeg tenker på:

'... og la oss ikke komme i fristelse ...' (Matt 6,13)

Det er ganske annerledes enn 'led oss ikke inn i fristelse', som om det var Gud som skulle friste oss.

Det er lett å tenke at 'fristelse' er noe som har et negativt fortegn. At Gud må spare oss for å falle i synd. Men 'fristelse' kan også ha et positivt fortegn, og likevel bli galt.

Faktum er at det gode kan bli det aller bestes verste fiende!

Det gode kan føre oss bort fra det som er Guds virkelige plan med våre liv. Vi kan påta oss oppgaver som vi aldri var tiltenkt fra Guds side, eller tre inn i roller som aldri var ment for oss. Men i utgangspunkt er det ikke noe galt med dem. Det er bare det at vi fjerner oss fra det som Gud har kalt oss til, og bruker tiden på noe som hindrer oss fra å gjøre det som virkelig er vårt kall.

Derfor er det nødvendigvis en viktig bønn å be: ' ... og la oss ikke komme i fristelse'.

Å si ja til noe Gud ikke har kalt oss til kan kanskje gi oss berømmelse? At noen ser opp til oss. Det kan gi oss fremskutte posisjoner.

Men det gjelder en annen lov i Guds rike. Jesus sier det selv slik i Matt 23,11-12: 'Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt'.

La oss be om å få se hvilken vei HERREN ønsker at vi skal gå, slik at vi kan være i Guds vilje med våre liv. Det er først da vi bærer frukt, mye frukt, og på den måten ærer Gud. Selv om det vi gjør er usynlig for andre.