Hvem sin side er Gud på - egentlig?

På den ene siden: Russisk-ortodokse prester som velsigner russiske soldater, og ukrainsk ortodokse prester som velsigner ukrainske soldater, og gjør dem klare for væpnet konflikt.

Hvilken side er Gud på? 

På den andre siden: Ikke-voldelige baptister som samles til bønn, kjemper for demokrati, arbeider for forsoning.

Det er som to helt forskjellige verdener. I hvert fall er det forskjell i teologi.

Nasjonalismen har ridd deler av Den ortodokse kirke som en mare. Ikke bare den, men også Den romersk-katolske, lutherske og reformerte. I større eller mindre grad opp gjennom kirkens historie. Det har fått kolossale følger: tap av menneskeliv, lemlestelser og ubeskrivelige lidelser. Kristne har stått mot kristne, og begge sider har påberopt seg å ha Gud på sin side.

Gjennom kirkens historie skiller anabaptismen og baptismen seg ut. Den har et helt annet teologisk tyngdepunkt, og har aldri stilt seg bak væpnede konflikter av noe slag. Tvert om. I stedet har man arbeidet mot urett, for fred, forsoning, menneskerettigheter.

I den konflikten vi ser utkjempes så dramatisk på Krim-halvøya i dag, trengs et alternativt kristent syn: Bergprekenens vei. Tilgivelsens vei. Forsoningens vei. Fredens vei.

Nasjonalismen - hvor man påberoper seg at Gud er på ens side - er det mest grelle og stygge vrengebildet av Guds rike, og av evangeliet.  Vi må vise vei tilbake til evangeliet om Guds rike.

Foto: Genya Siliov