Vedkommende skriver: 'Husk at veien fremover ikke går bakover'.
Men det er nettopp det den gjør!
Uten fortiden blir nåtiden og fremtiden en rotløs tilværelse, hvor vi blir ofre for alle slags vinder som blåser. Treet blåser da lett overende. Ofte med et brak.
En kristen får røtter ved å delta i et fellesskap som strekker seg bakover i tiden. Da får man del i rikdommer som gir oss hjelp til å orientere oss med hensyn til både nåtiden og fremtiden.
Det innebærer stor risiko å bli utlevert til seg selv på den åndelige reisen. Vi kan lett bli ofre for selvbedraget, for vår stolthet, motløshet og for misforståelser. Uten veiledning av de som har gått foran oss, uten forankring i et fellesskap som er rotfestet i djupere jord enn oss selv, er det vanskelig å finne frem.
Så er det da nettopp rotløsheten som preger vår tid.
Om urkirken heter det: 'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'. (Apg 2,42)
Uten kontakt med våre røtter blir vi nettopp det - rotløse.
Jeg spør: finnes det en sammenheng mellom de stadige reisene og bevegelsene, oppbruddene og flyttingen, og den økende åndelige fattigdommen i vår tid?
Jeg tror du har mye rett i at kristne som står utenfor et levende kristent fellesskap vil kunne oppleve rotløshet. Så er jeg usikker på hvor lange historiske og tradisjonelle røtter dette fellesskapet må ha, men det må være viktig at fellesskapet viser en stabilitet og ikke snur kappen etter vinden for alle skiftende omstendigheter!
SvarSlett