Ulf og Birgitta Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke reiser en rekke interessante spørsmål og problemstillinger.
Denne artikkelen handler ikke om den beslutningen ekteparet Ekman har tatt. Den respekterer jeg. Det jeg derimot har savnet i debatten som har rast de siste årene, hvor spekulasjonene og konspirasjonsteoriene har vært mange - med ufine angrep på andre kristnes overbevisning - er å spørre hvorfor så mange kjenner seg rotløse i dagens frikirkelighet og hva som er alternativet.
Den debatten bør komme nå.
For det er et faktum at stadig flere kristne med frikirkelig bakgrunn, kjenner savnet etter noe som ikke forandrer seg med de ulike strømningene og trendene som skyller med jevne mellomrom inn over oss. De lengter etter noe som er stabilt, en tro som tåler stormkastene, som åpner for mysteriet og ikke har svar på alt, hvor troen får sin utfoldelse i hverdagene og ikke bare handler om spretne møter på en søndag formiddag.
Mange lengter etter en tro som har et språk bortenfor alle ordene, en djup hellighet, som gir rom for skjønnheten, for det liturgiske. En kontinuitet. En tro med røtter i historien. En tro i samsvar med originalen.
Våger vi oss på denne samtalen?
Hvor vi ikke møter denne lengselen med flosklene, med motstanden, med beskyldningene om religiøsitet, eller bakenforliggende agendaer?
Jeg vet ikke. Når disse spørsmålene reises går mange kristne i vranglås. De hører ikke egentlig etter. De svarer på spørsmål som ikke stilles. Det er min og mange andres erfaring.
Ray Simpson skriver noe i boken 'Keltiske veimerker' som jeg har merket meg:
'31. desember 1987 dro jeg til Lindisfarne igjen. Mens jeg var der, så jeg erkebiskopen av Canterburys nyttårstale på fjernsyn. Den dreide seg om verdien av 'vugger' og 'arnesteder' for at troen skulle få feste i et folk, og viste til Canterburys betydning for den kristne kirke i England. Da talen var over og jeg hadde slått fjernsynet av, fikk jeg alene ut i den mørke natten og famlet meg fram til et lite bønnerom som var blitt innredet i en gammel stall - en stall, der Kristi vugge stod - og der knelte jeg på den kalde bakken og ga på nytt mitt liv til Gud. Det virket som en diger veivaksel dreide seg i mitt indre. Jeg skalv. Det var en av disse skakende en-gang-i-livet erfaringene, og det føltes som Gud sa: 'Visst er Canterbury en vugge, en det finnes en annen vugge også, som blir tydelig her på Lindisfarne. Jeg vil at mitt folk skal ha røttene festet dypere i jorden, dypere i folkesjelen, dypere i det overnaturlige'. Med andre ord: Guds strategi for vår tid var å skape mange Betlehem-staller, ikke Jerusalem-templer'.
Min lengsel er å se Kristus-sentrerte fellesskap, hvor troen tåler hverdagslivene våre, leves ut i et forpliktende liv med hverandre, som lever med i tidebønnenes rytme, djupt rotfestet i Guds ord, som feirer måltidsfellesskapet, bryter brødet, ser Kristus i sin neste og kjemper mot uretten. Mennesker knyttet sammen i Kristi forsoning, som skaper fred. Som lengter etter enhet med andre som tilhører Kristi kropp.
Virkelig et viktig og godt innspill! En god og presis analyse. Siste avsnittet tegner et vakkert bilde av det livet vi må strekke oss etter.
SvarSlett