'Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre'.
Den russiske Nobelprisvinneren i litteratur, Boris Pasternak, som skrev den storslåtte romanen 'Dr.Zhivago' - kanskje det mest betydningsfulle prosaarbeide som ble skrevet i det daværende Sovjetunionen etter krigen - skrev noe i denne romanen som jeg synes passer godt til denne teksten fra Lukasevangeliet. Det er sagt om kvinnen Dr. Zhivago elsket:
'Jeg tror ikke jeg kunne elsket deg så mye hvis du ikke hadde noe å klage over og ingenting å angre. Jeg liker ikke mennesker som aldri har falt eller snublet. Deres ærbarhet er livløs og har liten verdi. Livet har ikke åpenbart sin skjønnhet for dem'.
Ville Peter har vært den samme uten sitt fall? Ville han ha blitt den apostelen vi kjenner fra Apostlenes gjerninger og fra de to brevene han skrev? Ville han blitt en pastor som forstod flokken han skulle tjene, uten at han selv hadde grått bittert over sine egne synder og feilsteg?
Jeg tror ikke det. Det kommer noe hardt over rett-troende mennesker, som ikke har opplevd at Herren har rørt ved dem, og fått sin synd tilgitt og reist opp til tjeneste, som påpeker andes synd, men ikke ser sin egen. Jeg er redd mennesker som aldri gjør feil.
Når illusjonene brister
Det er sterke ord de ordene Jesus sier til Peter: 'Når du en gang vender om, da styrk dine brødre'.
Det ordet sier meg ganske mye om Guds rause nåde. Det kan nemlig ta tid før et menneske genuint vender om, når fallet har vært stort. For i slike situasjoner blir man sårbar. Fallet har blottlagt noe i ens liv. Alt er ikke som det var. Noen illusjoner har bristet. Det er i denne situasjonen Jesus ber for Peter. Han ber om at Peters tro ikke måtte svikte.
Fikk Jesus bønnesvar? Peter sviktet jo.
Jo, Jesus får bønnesvar - det gjør Han alltid når Han ber. Troen bar. For det er jo ikke vi som bærer troen, men troen som bærer oss. Troen er en gave. Når Peter en gang vendte om var troen der. Men den var annerledes. Den var blitt djupere. Peter er ikke lenger så skråsikker. Han har ikke alle svarene.
For legg merke til det selvsikre svaret Han gav Jesus, når Jesus hadde talt til om ham om hans fall: 'Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død'.
Men det var en livsløgn. Peter var ikke beredt til det. Ordene sier mye om vårt åndelige overmot, om vår umodenhet. Vi trenger alle en åndelig realitetssjekk. Peter oppdager hvem han egentlig er i dagene etter Jesu oppstandelse. Dere kjenner godt til beretningen i Joh 21. Peter som får disse ransakende spørsmålene av Jesus: 'Elsker du meg?' Og vi kjenner hans svar. De var ganske selvsikre. 'Ja, Herre du vet at jeg har deg kjær!' Det er som om vi hører det på tonefallet: 'Selvsagt, Jesus, hva er det du tror! Selvsagt elsker jeg deg'. Men der er noe som skjer når Jesus stiller spørsmålet tredje gang. Da svarer Peter med en annen tone. Vi merker det. Selvsikkerheten, det åndelige overmotet er borte: 'Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær'. Slikt svarer bare et menneske som er blitt berørt av Den Hellige Ånd.
Sønderknuselse
La oss merke oss dette: Å vende om, tar tid. Det er en genuin Åndens gjerning. La oss ha tålmodighet med hverandre. La Gud få gjøre sitt verk i våre liv. Og imens ber Den Herre Jesus for oss.
Det andre jeg vil du skal merke deg i denne sammenhengen er dette: 'Og når du en gang vender om, DA styrk dine brødre'.
Når det åndelige overmotet har fått sin knekk - når du er blitt sønderknust av Guds hellige Ånd - først DA! - har du noe å gi. Da har du gått i Guds skole - da har du gjort deg erfaringer med Den oppstandne Kristus - først da kan du berøre andre mennesker.
Jeg tror egentlig bare på sårede helbredere! Kun med mennesker som har gjort seg en personlig erfaring med sannheten i ordene fra Salme 51,19:
'Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.
Hvilke hjerter kan Gud ikke bruke? De harde. Han kan bare bruke sønderknuste hjerter. Det er i vår egen sårbarhet og skrøpelighet, at vi kan bli en kilde for andre.
Det er derfor apostelen Paulus gir det råd til menighetsforstanderen Timoteus, når det skal velges nye tilsynsmenn: 'Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom'.
Et menneske som skal tjene i en menighet kan bare være autentisk når det kommer fra et hjerte er såret av lidelsene han taler om. Når Den Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i oss lærer vi oss til å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppleve noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egenhånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.
Mange er opptatt av dette: Hvordan kan jeg bli kvitt mine lidelser? Et menneske som vil gå djupere med Gud, som overlater seg i Herrens hender, lærer seg til å si: Hvordan kan jeg la dette bli til en situasjon hvor jeg vokser og får innsikt?
En vei å gå
Evangelisten Johannes gjengir historien om Peter på oppstandelsesdagen med noen detaljer som de andre evangelieforfatterne ikke har fått med seg.
Joh 20,1-9
Jeg ser dette 'kappløpet' for meg. Johannes som løper fortere enn Peter. Johannes var jo mest sannsynlig den yngste i disippelflokken. Det var kanskje av naturlige årsaker at han kom først til graven. Han bøyer seg ned, kikker inn og ser at linklærene som Jesus døde kropp var svøpt med, ligger der. Men han går ikke inn i graven.
Da er det annerledes med Peter. Han har et annerledes temperament enn Johannes. Han er nok sangvinikeren som krever handling. Og Peter er observant. Han merker seg en interessant detalj om sier mye om Jesus:
v.7
Tenk det! Jesus har overvunnet døden. Han har seiret over dødskreftene. Likevel har Han ikke hatt det travelt. I majestetisk ro har Han tatt av seg svetteduken som Han har hatt rundt hodet sitt. Han har brettet den sammen og lagt den et sted for seg selv. Jesus hadde fullstendig kontroll over døden, selv i gravnattens mørke. Det er sterkt, synes jeg. Når jeg leser dette, tenker jeg på ordene fra 1.Kor 15,54-55: 'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?' Eller som det står i den nye oversettelsen: 'Døden er oppslukt, seieren vunnet'.
Jeg tenker også på den tidlige kristne påskehilsenen, brukt i gudstjenesten i den tidlige kirken, den såkalte Påsketroparion:
'Kristus er oppstanden fra de døde,
med døden trampet Han ned døden,
og til de som er i gravene gav Han liv'.
Det er litt av en påskehilsen å gi hverandre!
Men Johannes forteller oss noe mer om 1.påskedag. La oss se på v.8
Teksten forteller oss om at det er Johannes som tror: 'Og han så og trodde'. Da er det annerledes med Peter. Legg merke til v.9.
Du hukser Jesu ord fra det vi leste innledningsvis: 'Og når du en gang vender om. så styrk dine brødre'. Med Peter tar det tid. Det er så viktig at Gud får sin vei med oss. Forsøk aldri å gripe inn i slike prosesser hvor Den Hellige Ånd arbeider. Det går alltid galt. Overlat alt til Den Hellige Ånd. Han er mye bedre på dette enn vi er.
La oss gå til Joh 21,1-12
Johannes skriver: 'Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberiassjøen'. Han angir ikke hvilken dag dette er. Jeg liker å tenke at dette er 2.påskedag, som i dag. Her ved Tiberiassjøen - hvor fiskeren Peter er i sitt rette element - gjenopprettes Peter. Det skjer ved en kullild langs stranda. Ved denne kullilden - når Jesus bryter brødet, gjenopprettes Peter. Nå er Peter blitt en såret helbreder, det finnes ikke noe åndelig overmot igjen.
Vi må alle komme dit hvor vi med hele vårt hjerte kan si: 'Herre, du vet alt'. Du kjenner mitt hjerte, du vet hva jeg er i stand til. Du vet når jeg svikter, når jeg taler ille om andre, når jeg setter meg på min høye hest, og når jeg manipulerer med min åndelighet, når jeg krever av andre det jeg selv ikke gjør. 'Herre, du vet alt'.
Oppstandelsesvitner
Det må ha vært noen spesielle dager disse dagene mellom påske og pinse og himmelfarten. Omtumlende dager. Dager fylt av yrende glede, ja stormende glede: Kristus hadde stått opp igjen fra de døde. I sin pinepreken setter Peter ord på dette:
Apg 2,22-24.
'For det var umulig for døden å holde ham fast'.
Tenk det! Den sterke døden klarte ikke med sine krefter å holde Jesus fast. Døden er død!
Senere i denne pinseprekenen sier Peter: 'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det'.
Det er den gjenopprettede Peter som taler. Nå har han gjort seg erfaringer med den oppstandne, nå er han døpt i Den Hellige Ånd, og den erfaringen har gjort ham til et modig vitne. Et vitne om oppstandelsen.
Billedtekst: Apostelen Peter og apostelen Johannes løper til graven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar