Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21. århundres menighet, del 6

Her fortsetter serien om tidebønnspraksisen, hvor røttene er jødiske, og som har beriket kirkens bønneliv fra urkirken og helt frem til våre dager. Forrige del av denne artikkelen ble publisert lørdag 19.april:

Benedikt av Nursia (480-547) er uløselig knyttet til tidebønnspraksisen. På Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile.

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp:

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

Julian Stead skriver i boken 'Saint Benedict: A rule for beginners', New York Press,side 112.

'Det later til at Benedikt ønsket at munkene skulle se dagen og lyset komme (dagen som våkner til live i soloppgangen er et klart symbol på oppstandelsen av verdens lys). Der er noe hellig ved den tidlige morgentimen da Kristus sto opp ... Så det kan godt hende at Benedikt med fullt overlegg holdt folket sitt travelt opptatt med arbeid og bønn før soloppgang, med den pragmatiske hensikt å få dem gode og trøtte og i seng før natten begynte ...'