Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 1

Kirken har fått en fantastisk arv i gave fra våre jødiske venner: tidebønnen. Og kirken har visst å ta vare på denne arven opp gjennom tidene. Nå 'gjenoppdages' den av mange, og de finner at denne bønnerytmen hjelper dem til større konsentrasjon og samling.

Jesus ba tidebønner. Det var helt naturlig som jøde. Det samme gjorde apostlene: 'Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time ...' (Apg 3,1) Da var klokken tre om ettermiddagen. At denne bønneskikken ble holdt ser vi av Apg 2,42. Der leser vi at de første kristne holdt 'urokkelig fast ved bønnene ...' Ikke entall, men flertall, både den frie bønnen, men også den skrevne.

Og det var de skrevne bønnene jødene ba når de ba sine tidebønner. Hvilke skrevne bønner? Jo, de brukte Bibelens egen bønnebok: Salmene.

Og det er denne praksisen kirken har videreført. Til faste tider på døgnet har man kommet sammen for å be Guds ord.

Det begynte med Esra og gjenopprettelsen

Det var Esra som innførte de faste bønnetidene. Under Serubabels ledelse begynte de som hadde levd i fangenskap, å komme tilbake fra Babylon i 539 f.Kr. De gikk snart i gang med å bygge opp igjen tempelet. I hundrevis av år hadde profetene oppmuntret folket til å elske Herren, holde tempeltjenesten i gang og ikke svikte de forpliktelsene de hadde i forhold til Gud. Men folket ville ikke høre, og fangenskapet var den strenge straffen de pådro seg.

Underlig nok - når de var kommet tilbake fra Babylon - mistet de raskt interessen for det de var kommet tilbake for, nemlig å gjenreise Tempelet og tilbedelsen av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Da Esra, den skriftlærde, besøkte Jerusalem ble han forferdet over det han så. Hans reaksjon på forfallet og frafallet, var bønn og faste.

Merk deg dette: Det var bønnen ved kveldsofferet (Esra 9,-15) som førte til en nasjonal vekkelse!

Esra handlet ut fra en djup overbevisning og innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra Torahen, som fast praksis. Med tid og stunder skulle de daglige bønnene bli normen i den jødiske kulturen. Da skriver vi omtrent år 450 f.Kr.

Den jødiske eksperten George Robinson, gjengitt i boken: Essensial Judaism, New York 2000, side 53)

'Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, dvs rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man omfatter Shema (altså den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og opplesning fra Torah, i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning av Torahen på torget i Jerusalem før år 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, markedsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag skriver seg fra denne perioden'.

(fortsettes)