Når innflytelsen fra de såkalte Kirkefedrene begynte å svekkes, startet munker en bønnebevegelse som ble en motkultur. De praktiserte bønn dag og natt.
De flyktet fra byene - og noen ganger også fra kirkene som ble mer og mer verdsliggjort - og dannet små kloster-kommuniteter - hvor de søkte Herrens ansikt, enten alene eller sammen med andre. I ødemarkene og ørkenene gav disse munkene seg Opre Diem - Guds verk. Det vil si at de arbeidet og de ba. Det er svært interessant å merke seg at det som begynte som en motkulturbevegelse for å forme livet rundt bønn, faktisk lyktes i løpet av de neste 1000 årene.
Faktum er at disse munkene holdt den kristne troen i live i Europa, og ga til slutt liv til det som vi finner som den vestlige sivilisasjonen. Og dette bønnens liv preget ikke bare Vesten, men i aller høyeste grad også de landene hvor Østkirken hadde sitt nedslagsfelt. Også her ble det levd et bønnens liv som ga rik frukt.
Jeg holder for tiden på med å lese en svært interessant bok. Den er skrevet av Thomas Cahill og heter: Slik reddet irene sivilisasjonen. Boken ble utgitt på norsk i 1999 og utkom på Genesis forlag.
Teorien til Thomas Cahill er at Det romerske riket, som resten av Europa falt i hendene på barbarer som knuste kunstskatter, brant bøker og i det store og hele ødela overgangen fra gresk-romersk til jødisk-kristen kultur. Faktisk sto eller falt alt med en hær av irske munker og skrivere som på egenhånd gjenreiste den europeiske sivilisasjonens historie. Det som drev dem var tro på verdier som ble født gjennom klostrenes regelmessige bønneliv.
Mange protestanter glemmer dette i sin redsel for alt som smaker av romersk katolisisme. Hvor hadde vi vært i dag hadde det ikke vært for disse munkene og deres bønneliv? De skrev, kopierte og underviste.
Og vår historie hadde sett ganske så annerledes ut hadde det ikke vært for Benedikt av Nursia. Om ham kan du lese mer i neste artikkel.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar