Denne påsken er jeg blitt minnet om noen ord av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Jeg deler dem gjerne med bloggens lesere:
'Vil du, uten å se deg tilbake, følge i Kristi fotspor, vær da rede til kamp, til et liv i stor enkelhet, med et forsonet hjerte.
Hvor du enn er: Vær ikke redd for å kjempe for de undertrykte, de være troende eller ei. Søken etter rettferdighet krever et liv i sann solidaritet ... ord kan så lett bli en sovepute.
Forbered deg på den indre kampen som - koste hva den koste vil - gjør deg tro mot Kristus til døden kaller. En slik livslang trofasthet vil skape en indre enhet, sammenheng, som bærer deg gjennom alt du møter.
Er ditt hjerte forsonet, da kan du stå trygt i denne kampen, selv om den vil føre til farlige indre spenninger. En slik kamp vil ikke svekke deg, men den vil bli en utfordring som vil kreve alle dine krefter.
Dine intensjoner kan bli misforstått. Men hvis du ikke tilgir, hvis du nekter å forsones, hvilket bilde av Kristus er du da? Uten bønn for de som står imot deg, hvilket indre mørke! Mister du evnen til å tilgi, mister du alt. Alene kan du ikke gjøre så meget for andre, men sammen, i fellesskap, besjelet med Kristi kjærlighet, åpner veien seg fremover, veien som leder fra tomhet til et felles skaperverk. Og når et fellesskap blir en forsoningens og tilgivelsens surdeig i det samfunn som heter Kirken, da blir det umulige mulig.
Du prøver å være surdeigen, du vil elske din kirke, men ofte møter du indre stridigheter som river i stykker Kristi kropp, Hans kirke. Tegnet å de som søker forsoning er at de, mens de følger Kristus, mer ønsker å fullføre enn å ødelegge, helt til deres svakheter er forsvunnet.
Istedenfor korte skippertak, gi hele ditt liv, og dag for dag vil livet bli en skaperakt i pakt med Gud'. (Fra boken: Meditasjoner over korsveien, skrevet sammen med Moder Teresa. St.Olav forlag 1989, side 10-11)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar