La oss takke kvekerne for religionsfriheten i Norge

Vi har mye å takke kvekerne for! I sær ved 200 års jubileet for Grunnloven.

For uten kvekerne hadde vi ikke hatt den religionsfriheten vi fikk. For Eidsvollsmennene sørget ikke for den.

Grunnlovens manglende religionsfrihet rammet protestantiske kristne allerede samme år som den ble vedtatt. Hegemoniet til statens offisielle religion og kirke var ubestridt. Inntil kvekerne kom på banen. De første norske kvekerne hadde blitt omvendt da de satt som fanger i engelske fangeskip under Napoleonskrigene. Du kan lese om dem i Alfred Hauges trilogi om Cleng Peerson. Det er svært interessant lesning.

Disse kvekerne var uredde. Svært uredde. De nektet å betale presteskatt, og ville heller ikke vise presten større respekt enn andre - slik det var vanlig her til lands på den tiden. Slik blir det bråk av! Presten hadde nemlig makt. Han hørte jo med blant statens embetsmenn! Slik går det når stat og kirke blandes sammen i en vanhellig allianse.

Og kvekerne måtte lide for å ha brutt norsk lov. Mange ble kastet i fengsel, mens andre mistet alt de eide.

Det er ikke Den norske kirke som har vært garantisten for trosfrihet her til lands. Det er de som ble kalt dissenterne. Det skulle bli frikirkene som presset på for at Norge skulle få religionsfrihet.

Det var et skjellsettende øyeblikk da Dissenterloven ble vedtatt i 1845. Fra nå av skulle det være lov å ha en annen trosoppfatning enn statens egen kirke. Vel og merke til en viss grad.

For hør! Det var nå mulig å etablere frikirkesamfunn i Norge, men: de kunne ikke dele ut nattverden til medlemmer av statens kirke, ei heller ha lukkede menighetsmøter!

Dessuten: ingen med frikirkelig bakgrunn kunne ha statlige embeter.

En ny dissenterlov ble vedtatt i 1891. Godkjente kirkesamfunn fikk nå vigselsrett, men man ble ikke fritatt for kirkeskatten. Man kunne velges til Stortinget, men man kunne ikke delta i kommunale forhandlinger om saker som vedgikk statens kirke.

I 1902 ble så Dissentertinget dannet og kampen for en virkelig religionsfrihet i Norge kunne for alvor ta til. Stat og kirke måtte skilles. Tenk hvilken arv vi har å forvalte som disse medlemmene av Dissentertinget utkjempet!

Når Norge feiet 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 var religionsfriheten kommet inn i Grunnlovens paragraf to. Fem år etter kom "loven om trudomssamfunn og ymist anna".

Dissentertinget ble til Norges frikirkeråd i 1902. 1.september 2006 fusjonerte Norges frikirkeråd med Norges kristne råd.

Jeg har av og til spurt meg selv om det var så klokt. Joda, Norges kristne råd har dermed blitt mer slagkraftig ved at alle kristne nå står sammen i en organisasjon, men spørsmålet er om ikke frikirkene likevel har mistet et viktig forum for saker som berører frikirkene? Det er nemlig fortsatt slik at Den norske kirke viser en overlegenhet i forhold til frikirkene her til lands, som om den fortsatt var statens kirke og prestene statens embetsmenn. Til en viss grad er det vel også sant.