Nikita Voronin var ekstremt vokal når han delte sin tro med andre. I både samtaler og prekener snakket han regelmessig om frelse ved troen på Jesus, og at den måtte ledsages av at man lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det er blitt sagt at hans hjem var et sted 'for konstant bønn og glødende diskusjoner'. Som et resultat av Voronins utadrettede virksomhet begynte ryktene å spre seg om en ny lære blant den russiske befolkningen i området rundt Tbilisi. Folk flokket seg om ham for å høre ham forkynne Guds ord. Gud velsignet Volonin's iver og forkynnelse, og han fikk oppleve å stifte Russlands aller første baptistforsamling noe sted - i Tbilisi.
En av de som ble omvendt i forbindelse med Nikita Voronins tjeneste - og som ble lagt merke til - var Vasilij Pavlov (1854-1924), som her er avbildet. Han var bare 16 år gammel da Voronin døpte ham. Vasilij Pavlov ble et av de første medlemmene av den nye baptistmenigheten i Tbilisi, og allerede som ung viste han hadde en egen forkynnergave og en spesiell evne for å lære nye språk.
Han dro til Tyskland for å studere teologi, og etter å ha vendt hjem ble han så ordinert til pastor. Han preket Guds ord i mange forskjellige byer, og brakte utallige mennesker til tro på Kristus. Gjennom hans tjeneste ble nye menigheter etablert, og fra dem igjen ble det sendt ut nye forkynnere.
Flere år senere var Nikita Voronin først ute med en sangbok: 'Troens stemme'. En samling av 207 salmer og sanger på russisk.
Problemer med Den ortodokse kirke
Voronins aktiviteter ble lagt merke til av Den ortodokse kirkes prester. Når regionale ortodokse ledere sendte guvernøren en liste over 'bråkmakere' som de anbefalte skulle sendes avgårde til isolasjon, var Nikita Voronins navn øverst på denne lista.
I 1887 ble Voronin, hans familie og Vasilij Pavlov innbrakt av politiet og forvist til Orenburg, hvor de levde i fire år under oppsikt av politiet. Etter å ha vendt hjem etter sin første periode av eksilet, ble Voronin på nytt innbrakt til politiet og under tvang forvist på nytt. Denne gangen til Vologda for fem år.
Disse årene i eksil ødela Voronins helse, og i 1905 døde han. Dødsfallet fant sted under en kongress for russiske baptister i Rostov na-Don.
I mellomtiden hadde Martin Kalweit fortsatt gudstjenestefeiringen og forkynnelsen i baptistmenigheten i Tbilisi. Det hjalp ikke at han var utlending. Han ble forvist til Gerusy - nåværende Gori i Armenia. Der levde han under oppsikt av politiet, og fikk ikke lov til å komme sammen med andre troende.
Forfølgelsen til tross - Martin Kalweit levde lenge nok til å glede seg over 50 års jubileet til baptistmenigheten i Tbilisi, samt etableringen av mange andre lignende forsamlinger av gjenfødte baptister og til og med etableringen av en russisk baptistunion.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar