Et budskap til profetiske forbedere: Ikke gi opp å be om en mektig vekkelse, del 3

Her fortsetter artikkelen til Julie Meyer (bildet):

Jeg befant meg i en djup søvn, og drømmen startet med at presidenten for vår bibelskole sang den gamle salmen: 'I love to tell the story'.

Hans stemme var som en stor megaphone som vekket mitt hjerte for den gamle, gamle historien. Jeg hadde ikke hørt denne salmen sunget siden jeg var ei ung jente i Metodistkirken. Han hadde på seg en blå dress, og holdt en gammel salmebok. Stemmen hans var høy. Den var sterk. Han sluttet aldri å synge denne salmen, og sang den gjennom hele drømmen.

Mens han sang, vekket disse ordene og denne melodien hjertet mitt gjennom hele drømmen. Det var som om denne salmen var bakgrunnsmelodien for hele drømmen.

Plutselig trådte jeg inn i en i scene hvor jeg så syv ambulanser på rekke og rad med blålysene på. De sto 'linet' opp, den ene bakenfor den andre. Jeg fikk en kraftig vekker i min ånd når jeg så dette for mine øyne.

Jeg la merke til at det var mennesker på sidelinjen som ikke brydde seg om ambulansene. De fortsatte alle å drikke sin kaffe, og de snakket - de så ikke på det som skjedde. Folk holdt bare på med sitt og brydde seg ikke om sirenene, som jeg følte i min kropp. Det var som om de ikke merket at de var der i det hele tatt. De lo og snakket og drakk sin kaffe, og fortsatte det som sto på dagsorden.

Fremdeles lød sangen
'I love to tell the story. Twill be my theme in glory. To tell the old, old story of Jesus and His love'.

Jeg gikk rundt og kikket i den første ambulansen og hørte ambulansesjåføren sa: 'Jeg finner ingen puls', og jeg så noen lå på en båre. Jeg så små, tynne og spinkle bein. Ambulansesjåføren så på meg og sa: 'Dette er forbederne. Vi forsøker å gjenopplive forbederne.

Jeg så en gang til og det var som om mitt hjertes øyne ble åpnet. Fordi løftet om vekkelse ventet på seg så lenge, det var som om løftet var for lenge å vente på, så de gav opp og de fikk hjertesvikt. Så jeg løpte til neste ambulanse og den samme tingen skjedde der. Jeg kikket inn og ambulansesjåføren sa: 'Jeg finner ikke pulsen'.

Mens jeg stirret på disse ambulansene la jeg merke til at disse ambulansesjåførene ikke bare var menneskeskikkelser, de var himmelske vesener sendt fra Guds trone. De var store og høye, de skinte som om det lyste en ild fra innsiden av dem. Kunne dette være ildens budbringere som vi leser om i Salme 104,4?

'Han gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en ildslue'.

Det gav mitt hjerte et stort håp at Gud hadde sendt sine engler for å re-starte hjertene til de utslitte, de slitne, de håpløse og skrøpelige. Dette var de forbederne som hadde sovnet, de som hadde stanset opp fordi det gikk så lang tid før løftet gikk i oppfyllelse.

Plutselig, ropte ambulansesjåføren i den syvende ambulansen: 'Jeg merker et svakt hjerteslag'. Når de andre ambulansesjåførene lente de seg ut av bakdørene og ropte: 'Hva var det du gjorde?'

Ambulansesjåføren i den siste ambulansen sa: 'Fortell den gamle, gamle  historien. Når jeg gjorde det hørte jeg det svake hjerteslaget'. Så ambulansesjåførene i de andre bilene begynte å fortelle de gamle historiene, og jeg begynte å lytte til dem.

(fortsettes)