Tungetalen som bønnespråk, 2

I den nye oversettelsen av Det nye testamente, som kom i 2005, oversettes Joh 7,37-38 slik:

'Den som tørster, skal komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann'.

Det sier ikke så rent lite om det overflodsliv som Den Hellige Ånd representerer.

Men jeg liker best oversettelsen til Norsk Bibel, av disse to versene: 'fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann'.

Det beskriver bedre min opplevelse av det levende vannet. Som en stille, sildrende vannkilde, som av og til kan strømme fram i hurtige bevegelser, men for det meste er et stille oppkomme av vann.

Vi er forskjellige, og vi opplever også Den Hellige Ånd forskjellig.

'For hvis jeg ber og taler i tunger er det ånden min som ber ...', skriver apostelen Paulus i 1.Kor 14,14.

Det er befriende at ånden min ber. Selv når vi ikke forstår ordene som ytres. Paulus beskriver denne erfaringen slik i Romerbrevet:

'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, VET hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,26-27).

Når jeg ikke vet hva jeg skal be om - verken for egne behov eller for andres, eller jeg sitter i en sjelesorgsamtale - så kan jeg be stille i tunger. Da hender det av og til at når jeg senere ber med ord, så ber jeg rett inn i situasjonen, og blir ofte overrasket over hva jeg da ber om eller ber for.

Jeg opplever at det er Den Hellige Ånd som åpenbarer det som er bedt fram i tunger.

I 1.Kor 14,2 kan vi lese: 'For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden'.

La oss merke oss to ting vedrørende tungetalen som bønnespråk:

1) Man taler for Gud
2) Man taler hemmeligheter i Ånden

(fortsettes)