Tungetalen som bønnespråk, del 1

Vi nærmer oss pinsen. I den anledning har jeg skrevet noe om tungetalen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere.

Utgangspunktet for denne artikkelserien er ordene fra Judas brev:

'Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro, under stadig bønn i Den hellige ånd'. (v.20)

Uthevingen er min.

La meg først få avlegge mitt personlige vitnesbyrd:

Vi skriver sensommeren 1972. Under våren det året, omtrent på denne tiden av året, i de slørblå junidagene, ble jeg en kristen. Det skjedde på et bønnemøte. Opplevelsen av å ha møtt den Herre Jesus, førte til at jeg dro hjem, lette frem et Nytestamente min bror hadde fått av Gideon, og slukte innholdet på en uke. Jeg ble så grepet av Jesus, mens jeg leste meg igjennom Det nye testamentes skifter.

Slik går sommeren. Når skolen hadde begynt igjen fortsatte jeg i ungdomsmiljøet i Hunn kirke og på Ynglingen på Gjøvik. I forbindelse med en gudstjeneste i Hunn kirke, traff jeg en venn av meg. Vi satte oss ute i en av korridorene der, og han begynte å snakke med meg om Den Hellige Ånd.

- Er du døpt i Den Hellige Ånd, sa han.

Jeg forstod ikke spørsmålet.

Ingen hadde introdusert meg for Den Hellige Ånd. Jeg var helt blank.

Min venn spurte om han kunne få be for meg? Dette var i den spede begynnelsen på den karismatiske vekkelsen.

Jeg takket ja. Om det med Åndens dåp hadde med Jesus å gjøre så ville jeg ha det! Han la hendene på meg og ba. Absolutt ingen ting skjedde!

Var dette alt?

Dagen etter var jeg på bønnemøte i Gjøvik kirke. Vi var en gruppe ungdommer der som knelte rundt alterringen. Da skjer det noe uforutsett. Jeg kjenner noe som kommer innenfra, noe som brenner i brystet, og plutselig kommer det ord fra leppene mine, ukjente ord som bare fosser frem. I 20-30 minutter priser jeg Gud høyt på et for meg helt fremmed språk. Det var ubeskrivelig.

Siden har tungetalen vært en viktig del av mitt bønneliv. Den har vært en berikelse. Til ulike tider. Noen ganger har tungetalen vært ubrukt, andre ganger har den vært mer fremtredende. Men den har alltid fulgt meg, særlig i forbønnssituasjoner, og i sjelesorgsamtaler, hvor jeg kan be stille i tunger mens jeg lytter til hva den andre har å si.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på verdien av tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)