Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1

Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.

Det er skrevet 16. juli i år:

'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.

Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.

Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.

Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.

I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:

'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)

Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:

'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)

(fortsettes)