Å gå til nattverd ble en bekjennelseshandling, del 1

I dag leste jeg et sterkt vitnesbyrd i nettutgaven til Christianity Today. Om Tara Edelschick (bildet) som kom til tro på Jesus, ved å ta del i nattverden. En invitasjon til å delta i den gjorde det klart for henne at hun var 'sulten etter Kristus'.

Jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk. Den er såpass lang, at jeg velger å dele den opp i noen mindre deler, hvilket vil gjøre det lettere for bloggens lesere å ta seg tid til å lese den. Vi har mye å lære om hvordan et søkende menneske tenker og lengter, og hvordan vi på en god måte kan møte denne lengselen. Artikkelen har også veldig mye å lære oss om hvordan Den Hellige Ånd arbeider. Les og lær! :)

'Når jeg var barn, gav min far, en sekulær jøde, en dollar til meg, for hvert bind av et leksikon jeg leste. Han kjøpte med seg ulike elektroniske spill som vi spilte med i timesvis i helgene. Moren min var en frafallen lutheraner som lærte meg til å gjøre kupp på kjøpesenteret. Hun ba meg en gang å legge bort bøkene mine i løpet av en eksamen fordi jeg var vertskap for et middagsselskap den kvelden. 'Du vil aldri huske de karakterer du får til slutt, men du vil aldri glemme det hvis du serverer en dårlig skinke'.

Hjemmet vårt var kjærlig, høylydt og fullt av moro, men med en understrøm av angst som rant gjennom det hele. Vi var alltid blakk, mine foreldre var vanligvis skuffet over hverandre, og verden føltes mer skremmende enn omstendighetene syntes å kreve.

Det som gjaldt i min barndom var klart og insisterende: Arbeid, lek, med røff kjærlighet, og til enhver tid må du ha kontroll, fordi noe skummelt venter på å rive deg ned. Jeg tok med meg denne holdningen inn i voksenlivet. Jeg gikk  en stor college, fant den perfekte jobben, og valgte meg en fantastisk mann. Svakere sjeler kanskje trenger en gud, men jeg trengte ikke en slik krykke. Min angst holdt meg på tærne hev slik at jeg kunne organisere det perfekte livet.

Den overbevisningen ble utslettet når mannen min, Scott, døde av komplikasjoner under en rutinemessig operasjon. Da hadde vi vært gift i fem år. Ti dager senere, fødte jeg vårt første barn, Sarah, dødfødt.

Alt er gjort ferdig!

Iløpet av neste år, ble jeg en kristen, et medlem av en tradisjon som jeg lenge hadde foraktet på grunn av sin svake karakter og intellekt. Ingenting mirakuløst skjedde - ingen avgjørende øyeblikk, blendende visjoner, eller ugjendrivelige argumenter. Men sakte, umerkelig i starten, jeg ble dratt inn i troens liv.

Det var ikke klart fra begynnelsen hva slags tro det skulle bli. Jeg oppsøkte synske, lese New Age tenkere, og deltok på meditasjonskurs. Jeg prøvde å be til en gud jeg ikke trodde eksisterte. Mine ekspedisjoner inn i den religiøse verden var et forsøk på å finne ut av de følelsene jeg hadde på grunn av det som hadde hendt meg, og finne noen måter, til å kontrollere en verden der hadde jeg langt mindre kontroll enn jeg trodde jeg hadde.

Så begynte jeg å lese Evangeliet etter Johannes sammen med en venn. Tony var den eneste kristne jeg visste som ikke prøver å bortforklare tapet av min mann og baby. Etter mange debatter der han prøvde å overbevise meg om Jesu guddommelighet, sa han at hvis jeg ville bare lese Bibelen, ville Gud gjøre det overbevisende. Så vi begynte å lese Bibelen sammen over telefonen på lørdag formiddager. Jeg ble trukket til teksten, selv som ingenting var det jeg leste var noe endelig bevis for dens sannhet.

Jeg var spesielt glad i historien om Lasarus. I motsetning til de østlige filosofier som hevder at lidelsen er et resultat av vår historie, handlet denne historien om en mann som oppførte seg som om døden var ikke naturlig. Som om alt ble ødelagt, og at den normale reaksjonen var å fnyse og gråte. Jeg elsket den mannen.

(fortsettes)