La meg først få takke for all forbønn, alle gode hilsener og all omsorg. Det har rørt meg veldig. Og jeg er ikke i tvil: deres forbønner holder meg oppe.
Det er tildels slitsomme dager: mye smerter, og jeg blir ofte veldig sliten. Angina-anfallene kommer og går i tillegg. Men jeg har heldigvis sluppet å bli deprimert. Jeg kjenner på en djup fred midt oppe i det hele. Selv om det i perioder kjennes som om livet er ganske skjørt.
Jeg drømte om å komme meg til Rondane denne sommeren eller høsten. Dessverre blir det med drømmen. Kanskje neste år.
Men det jeg drømmer mest om disse dagene er å få reise med evangeliet! Underlig nok i en tid hvor kreftene er små og få. Men jeg har ikke klart å gi slipp på kallet Gud har gitt meg, ikke minst kallet til de slaviske nasjonene. Helt siden jeg bestemte jeg for å følge Jesus i 1972 har de slaviske nasjonene ligget på mitt hjerte: Russland, Ukraina, Hvite-Russland, Serbia.
Jeg ligger i senga og ber. Drømmer. Gråter.
Føler at Gud legger ned i meg budskap som jeg skal gi videre, og kjenner på avmakten fordi det ikke lar seg gjøre. Men kanskje? Jeg tenker på ordene fra Rom 11,29: 'For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake ...' I en annen oversettelse står det at Gud ikke angrer sine nådegaver og sitt kall.
Hver gang jeg ser og møter mennesker som representerer de slaviske nasjonene kommer tårene fram hos meg. Det er så sterkt.
Forbønnsarbeidet fortsetter. Det samme gjør skrivearbeidet. To bøker skal gjøres ferdig for trykking. Den ene er en bok om profeten Elia og den profetiske tjenesten, den andre er en bønnebok om Israel og Midt-Østen. Slik går dagene.
Takk til alle dere som ber for meg og familien vår i en tid som denne. Som har støttet oss økonomisk, som har hjulpet oss med praktiske ting. Som sender oppmuntringsord og profetiske ord, og blomster.
Takk, takk. Det betyr mye mer enn dere aner!
Fremdeles vet jeg ikke så mye mer enn at jeg venter på brev fra sykehuset. Når jeg vet noe mer, skal jeg fortelle det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar