Kjærligheten banker på hjertedøra vår, del 1

Heiner Köppschall (bildet), er nok et helt ukjent navn i Norge. Hele livet har han levd som gjeter. Gjetere skaper ikke de store overskriftene. Slik heller ikke med Heiner Köppschall.

Men i det nordlige England, og Wales, og så i East Sussex, hvor han de siste årene hadde tilsyn med 100 sauer og lam, var han en flere kjente til. Han elsket å slå av en prat med de som vandret fordi, eller som ville se den storslåtte grønnsakshagen hans.

Daglig var han å se vandrende og syngende, mens han så til flokken sin.

Selv om han hadde liten musikalsk trening, hadde han en uforglemmelig tenorstemme, og han elsket å synge: folkeviser, arier fra kirkelige oratorier, og kanskje mest minneverdig, Schubert's Lieder. Denne gaven kom godt til nytte veldig tidlig i livet.

Til vennene i Bruderhof kunne han fortelle:

'Jeg ble født et år før 2.verdenskrig i en by ved navn Stettin - den er del av Polen nå, hvor elven Oder renner ut i Den baltiske sjø. Så jeg vokste opp til lyden av sirener og vi måtte skynde oss til bomberommene, mens bombene falt rundt oss på alle kanter. Du kom ut av bomberommene, og gater og hus var bokstavelig slått i stykker. Av en eller annen grunn mistet jeg min mor. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men vi ble skilt fra hverandre på grunn av disse bombeangrepene. Dermed havnet jeg på gata og sov i ulike hus hver natt. Jeg sang, og folk slapp meg inn'.

Etter om lag to år som gatebarn ble han tatt med til et barnehjem:

'Og disse barnehjemmene, jeg vil ikke anbefale dem til noen! De var som helvete på jord. Den hadde en effekt på deg - du ikke stole på noen. Jeg husker en hendelse: En forstander hadde sin femtiårsdag og denne legen ba meg om å synge for henne. Jeg sang Der Mond Ist Aufgegangen ("The moon har forsiktig steget", en elskede kveldsang). Det er første gang jeg hørte en kvinne gråte'.

(fortsettes)