Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 5

'Velsignet er de som har et hjerte', skriver den tyske filosofen, teologen og grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, i det innledende kapitlet til boken hans om Bergprekenen, og så legger han til:

'Velsignet er de som kan elske, som over alt bygger opp enhet. Velsignet er de som står sammen med de fattige; velsignet er de som selv er fattige tiggere. Velsignet er de som vet om seg selv at de er tiggere etter Ånden. Velsignet er de som er så fattige at de hungrer og tørster. Velsignet er de som føler denne hunger og tørst etter rettferdighet, for hjertets rettferdighet, for kjærlighetens, for de som arbeider for enhetens fred, for dette er de menneskene som bærer verdens lidelser i det innerste av sitt hjerte.

Dette er de som ikke tenker på seg selv, for hele hjertet deres er vendt mot andre.

Likevel - dette er de som blir misforstått og forfulgt av andre, for dette er de som elsker rettferd og som ikke tar del i noen urett. Og fordi de ikke tar del i noen urett, er de jordens salt...

Du vil møte hat fordi du bringer rettferd, og du vil bli forfulgt og jaget i døden fordi du ikke tar del i noen urettferdighet...'

Oversatt fra boken 'Salt and Light', skrevet av Eberhard Arnold, og utgitt første gang av The Plough Publishing House i 1967. Dette er en samling med taler og notater fra den vanskelige tiden mot slutten av Første verdenskrig.

Det var i denne sammenhengen Eberhard Arnold løftet fram igjen Bergprekenen.

Sønnen hans, Heini Arnold, forteller at 'Bergprekenens innhold brant i min fars hjerte på denne tiden. Han fikk anledning til å dele det djupe inntrykket Jesu ord hadde gjort på ham i en gruppe med kristne studenter som møttes i Marburg i Tyskland 1.pinsedag i 1919'.

Heini Arnold forteller at studentene som lyttet til Eberhard Arnold denne dagen var svært grepet. En av studentene sa det slik:

'Vi lyttet iherdig når Eberhard Arnold begynte å tale om Bergprekenen. Var dette virkelig Bergprekenen som vi hadde hørt om i konfirmantundervisningen og i timene på universitetet? Er ikke dette noe fullstendig nytt?'

I en rapport fra denne konferansen, skrevet av Erwin Wissman, og publisert i tidsskriftet 'Die Furche' (1918-1919, side 375) heter det:

'Fokus for alt det som ble sagt og undervist om var Jesu Bergpreken. Eberhard Arnold's ord brente seg inn i hjertene våre med en lidenskapelig åndelighet, med profetisk kraft ble budskapet hamret inn i viljene våre og med hele hans personlighet. Dette var Bergprekenen i hele sin innflytelseskraft i sin absolutte uforminskede relevans, i sin ubetingede endelighet. Her fantes intet kompromiss. Den som ønsker å tilhøre dette Riket må gi seg selv helt og fullt og holde fast ved det helt til enden! Å være en kristen betyr å leve Kristi liv. Vi er forpliktet, ved en brennende utfordring, et fengende kall til å leve, og en tydelig advarsel: Den som griper til sverd, skal falle for sverd. Det er vårt ansvar å se til at den ene, endelige Åndens revolusjon begynner, at vi i Jesu Ånd gjør Hans gjerninger, og hjelper våre medsøsken i sjel, ånd og kropp. Det finnes intet annet alternativ for kristne i denne tidsalder enn å leve som budbringere av Guds rike og som pionerer av Kristi regel, som er det eneste gjennomførbare, ja, det eneste politiske systemet vi trenger'.

(fortsettes)