Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 2

En måned etter at Jean Vanier mistet sin bror, Benedict, dør hans søster, Therese. På bildet ser vi Jean og Therese feirer hennes fødselsdag.

Her følger andre og siste delen av brevet som jeg har oversatt, og som Jean Vanier har skrevet, hvor han på en så gripende og sterk måte forteller om broren og søsterens liv og død:

'En måned senere faller Therese om i rommet sitt i London, og hun blir brakt til sykehuset hvor hun i så mange år praktiserte som lege. Legen som behandlet henne hadde vanskelig med å forstå hennes ønske om å følge etter Benedict.

Hun, som så vidunderlig hadde fulgt og på en så mild måte hjulpet hundrevis av mennesker i sin legegjerning, ble så vakkert tatt hånd den siste fasen av livet, av legen som hadde arbeidet sammen henne i det lindrende arbeidet hun hadde arbeidet med overfor døende. Han elsket henne, og foreslo at hun skulle sendes tilbake til Lillesøstrene.

Jeg var sammen med henne på sykehuset før hun returnerte til dem, når hun var i en slik forferdelig smerte som ingen riktig kunne forstå. Det var virkelig vondt å oppleve både for meg, og andre.

Hun ropte ut: 'vær så snill', 'vær så snill'.

Med det samme hun kom tilbake til Lillesøstrene var hun igjen fylt med fred. Jeg snakket med legen som har ansvar for lindrende enhet. Han så etter henne de siste øyeblikkene mens livet ebbet ut. Hun virket uklar. Jeg spurte ham hvor lenge han trodde hun ville leve. Han svarte at hun hadde enda et åndelig arbeid å utføre, som hadde med forbønn å gjøre.

'Hun vil forlate oss når det arbeidet er fullført!'

Stillferdig døde hun neste dag.

Hennes begravelse var så vakker. En passende og våger jeg å si: herlig fullendelse av alle de årene hun har kjempet og lengtet etter enhet mellom kirkene. Selve begravelseshøytideligheten som ble celebrert av fader David Stanley, og fant sted i den anglikanske katedralen i Canterbury, med mange, mange av hennes venner og folk fra L'Arche. Hun ble begravet i den lille gravlunden i Barfreston, landsbyen hvor hun begynte den første L'Arche kommuniteten i Storbritannia i 1974. Hun ble stedt til hvile med de første folkene hun ønsket velkommen inn i kommuniteten og så nå er blitt forfremmet til herligheten.

Therese var en vidunderlig kvinne, et strålende menneske, en medfølende og snill og kompetent lege. Hun betydde enormt mye for ikke bare for de kommunitetene hun hadde grunnlagt i Storbritannia og Nord-Europa, men for alle kommunitetene i L'Arche over hele verden.

Hun kjempet for å forsikre seg om at våre kommuniteter skulle være steder for vekst og hvor alle ble ønsket velkommen - ikke bare på grunn av deres svakhet og behov, men også for de som kom som assistenter. Hennes hjerte lengtet etter enhet mellom alle kristne og alle folk. Hennes livs sang og i hennes smerte var denne: At de alle må være ett.'