En fest uten ende

I 1970 skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et brev - 'Ta fète soit sans fin' - hvor han forteller om en av de unge brødrene i kommuniteten som oppdaget noen ord av hellige Athanasios:

'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende'.

Når bror Roger hørte disse ordene første gang, tenkte han for seg selv: De ordene - 'uten ende' - er nok noe overdrevne.

'Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være kristen innebærer at en alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en en slags død men samtidig ane en oppstandelse', skriver bror Roger i dette brevet, som jeg har oversatt deler av. Han legger til:

'Siden står alle dører åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk både av det dårlige som det bedre. Og feststemningen bryter igjen fram, selv om vi da ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste situasjoner, i brutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men stivner ikke til; det lever på nytt.

Hvordan kan man da få frem denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å favne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen, en indre kraft tar tak i det vanskelige og forvandler det. Det sønderknuste menneske kan igjen reise seg.

Festen vokser ikke fram av noen overfladisk overspenthet; den får skikkelse innenfra. I livets monotoni bryter sakte et skjult lys fram.

Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har niste med oss. Er det kveld slukker vi lyset i togkupeen, og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, og det gjør også de som befinner seg rundt oss.

Etter hvert som jeg blir eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har vært en støtte for meg. Ofte leser jeg noen linjer av Johannes XXIII. Jeg likte ham, og det var gjensidig. Jeg trenger å se hans ansikt foran meg, og jeg vet at jeg kan stole på hans forbønn, han som står innfor Den Eviges ansikt.

For å kunne bevare denne indre fest, er ansiktet viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ikke noe vakrere enn et ansikt som er blitt forklaret av gjennom kamp og strid. Vakre ansikter finnes bare hos de som har opplevd sorg og er blitt gjennomlyste'.