tirsdag, september 16, 2014

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 12

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

Ikke de mektige - jordbaronene - ikke de som utnytter jorden - de internasjonale selskapene, ikke de som slåss om et stykke jord og krever det som sitt, ikke Storkirken, som utnyttet de fattige - men de ydmyke.

De skal arve jorden.

Jeg ser dem for meg: bøyd over en plog, sliterne som sådde, som ydmykt ba sitt Fadervår, som aldri krevde, men som gav og som takket. Som ikke så det som noen selvfølge at det var brød på bordet, men som takket for det daglige brødet.

La oss ikke glemme konteksten disse ordene er talt inn i. De som lyttet til saligprisningene var mennesker som ventet på Messias, og som samtidig levde med en okkupasjonsmakt. Deres forestillinger om den kommende Messias, var en som skulle være en befrier. Som skulle gi dem landet tilbake. Derfor lyder Jesu ord: Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden, så radikalt.

Jesus er tydeligvis kjent med Salme 37. Vers 11 lyder slik:

'Men de ydmyke skal arve landet, og de skal glede seg stort i rik fred'. (Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Norsk Bibel 88/07 oversetter verset slik:

'Men de nedbøyde skal arve landet, og glede seg over rik fred'.

Og den nye oversettelsen av 2011 lyder slik:

'Men de hjelpeløse av arve landet, og glede seg over varig fred'.

Her har vi tre ord som alle hjelper oss til å forstå denne radikale saligprisningen: ydmyk, nedbøyd, hjelpeløs.

Med andre ord: vi snakker om mennesker som ikke setter sin lit til seg selv, eller til det store, mektige, prangende - men til Herren Gud. Og Ham alene.

Men la oss lese også konteksten til det ellevte verset i denne salmen!

' א Bli ikke sint på voldsmenn,
          misunn ikke dem som gjør urett!
         
   
 2 Som gresset visner de fort,
          som grønne vekster tørker de inn.
         
   
 3 ב Stol på Herren og gjør det gode.
          Bo i landet og ta vare på troskap!
         
   
 4 Ha din lyst og glede i Herren,
          så gir han deg alt ditt hjerte ber om!
         
   
 5 ג Legg din vei i Herrens hånd!
          Stol på ham, så griper han inn.
         
   
 6 Han lar din rettferd stige opp som lyset,
          din rett som høylys dag.
         
   
 7 ד Vær stille for Herren og vent på ham!
          Bli ikke sint på den som lykkes med sin vei,
          den som setter i verk onde planer!
         
   
 8 ה Gi slipp på vreden, la harmen ligge!
          Bli ikke sint, det fører til det onde.
         
   
 9 For voldsmenn skal utryddes,
          men de som venter på Herren, skal arve landet.
         
   
10 ו Om en liten stund er den lovløse borte.
          Ser du etter ham der han var, er han ikke der.
         
   
11 Men de hjelpeløse skal arve landet
          og glede seg over varig fred.'


Det er vanskelig for oss å forestille oss at 'ydmyke' eller 'hjelpeløse' mennesker skal kunne arve noe som helst. I hvert fall i en verd som vår hvor det meste kreves, og man må kjempe for sine rettigheter. Et klatresamfunn hvor den som teller med er den som har 'restarbeidsevne'. Hvordan kan noen finne på å gi noe til noen som ikke har gjort seg fortjent til det?

Gud kan.

Frans av Assisi
Frans av Assisi tok dette kallet til ydmykhet og fred svært seriøst. Han var en gang en soldat med drømmer om storslåtte militære seire for Gud og kongeriket.  Så - med ydmykhet og trygghet forkynte Frans Kristi evangelium, og la vekt på verdier som kjærlighet og fred. Hva hadde skjedd?

Han hadde møtt Fredsfyrsten - Jesus. Sakte - men sikkert - ble han overbevist om at det håp og de løfter som Kristus representerer ikke kan vinnes med sverdet. Frøene til den fransiskanske pasifismen ble dermed lagt.  I 1219 la Frans og noen av hans venner ut på en reise til Egypt, hvor frontlinjene til det femte korstoget med brutal voldsomhet ble tegnet opp. 

Som vitne til de store ødeleggelsene og tapene av menneskeliv på begge sider, krysset Frans fiendelinjene for å få snakke med den muslimske sultanen Malik al-Kamil.

Hans logikk var enkel: hvis han kunne omvende sultanen til den kristne tro, så ville han kanskje kunne skape fred. Med en prislapp på hvert kristent hode som hadde blitt utferdiget av sultanen, visste Frans og hans kompanjonger at de kunne ende opp som martyrer.

Og jo da, Frans ble fanget, slått og brakt til sultanen for å få sin dom. Frans proklamerte evangeliet for sultanen med stor frimodighet. 

Sultanen ble så imponert av lidenskapen til Frans, og av hans ydmykhet, så han sparte hans liv, og tilbød ham stor rikdom og berømmelse som belønning. Men Frans som var fullstendig forpliktet til fattigdomsidealet takket høflig nei. 

En slik kristen hadde sultanen aldri møtt før. Frans kroppsliggjorde evangeliet med en profetisk autoritet og med en enkel ydmykhet som etterlot et varig inntrykk hos sultanen.

Er det mulig å gjøre noe slikt i dag? Hvem våger i dag å leve Bergprekenen?

Billedtekst: Leo Tolstoj pløyer åkeren.

(fortsettes)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar