Når andre vil legge føringer for hva som er rett måte å be på

Jeg kjenner mer og mer på takknemlighet for mangfoldet i Kristi kropp: de ulike formene for tilbedelse, for dansen, tidebønnene, for stillheten, for alt som har ånde som priser Herren, høylydt og taust.

Lemmene på denne kroppen er så forskjellige, og de ulike formene passer noen bedre enn andre. Det er befriende når vi får være oss selv, og slipper å bli presset inn i en form som vi ikke kjenner oss igjen i.

Forskjellene avspeiler vår Far, som er så mangfoldig, og som ikke passer inn i en bestemt form.

Derfor blir jeg så trist når jeg møter kristne som avviser andre kristne og kaller dem religiøse fordi de ber på en annen måte enn dem selv, eller lovpriser Gud på en annen måte enn dem selv.

Personlig foretrekker jeg stillheten, den stille, vàre tilbedelsen. Jeg får stort utbytte av å be tidebønner alene eller sammen med andre kristne. Derfor kjenner jeg på sorg når kristne ledere står frem og kaller dette 'en religiøs form for bønn'. Vedkommende gir uttrykk for at tidebønnene er bare noe 'fromme religiøse' driver med og mener at de som ber tidebønner 'ber ikke i ånden' men 'fører oss inn i en katolsk ånd'.

Underlig - vi som ber tidebønner ber Guds ord! Vi ber bønnene fra Salmenes bok og de nytestamentlige bønnene. Hvordan kan man da si at man ikke 'ber i ånden', når man faktisk ber det ordet som Guds Ånd selv har inspirert?

Hvorfor ikke ganske enkelt respektere at andre kristne ber annerledes enn man selv ber? Hvorfor sette seg til doms over deres bønneliv? Hvorfor ikke se det slik at vi er forskjellige, noen trives godt med å be Guds ord, andre synes det er godt å be med sine egne ord og noen synes begge deler er fint. Hvorfor er det alltid 'de andre' som er 'de religiøse? Hvorfor regner en aldri med seg selv i den kategorien? Kan det være fordi man er så bundet i sin egen form at man ikke er fri til å be på en annen måte?

Jeg kjenner meg sliten av alle disse som vet at det er de selv som har rett, og det er deres form som er rett, og som hevder at det er de - ikke de andre - som er salvet, og som lever med i det Gud gjør nå.

Takk gode Gud, for at jeg er en bitteliten del av din kropp, som består av mennesker fra alle verdensdeler, med sine ulike kulturer, med sin sangstil, sin væremåte, og takk at jeg kan få lov til å tilbe og ære deg på en måte som passer min personlighet.