Vår pratsomhet og behovet for å lære Gud å kjenne

Jeg har latt meg utfordre av to kvinner de siste dagene, og jeg er blitt så beriket av det!

Den ene utsagnet er mor Teresa av Calcutta:

'Det viktigst er ikke hva vi sier, men hva Gud sier til og gjennom oss. Våre ord er overflødige om de ikke kommer innenfra. Ord som ikke sprer Kristi lys gjør tilværelsen enda mørkere'.

Det andre er fra Adrienne von Speyr (1902-1967, en sveitsisk lege og forfatter av en rekke bøker om det åndelige livet:

'Mennesket har den forferdelige kapasiteten til å få Gud til å bli taus på grunn av sin evinnelige pratsomhet'.

Jakob, som etter tradisjonen ble kalt 'Den rettferdige', presbyteren for menigheten i Jerusalem, har skrevet om dette:

'Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme'. (Jak 3,2)

Skal vi lære Gud å kjenne må vi lære stillheten og tausheten å kjenne. Det finnes ingen annen vei. Støyen er med på å hindre oss fra å lære Jesu stemme å kjenne, og skille den fra andre stemmer.

Det er alt for mange ord i mange kristne sammenhenger. Ord som lever sitt eget liv, uten kontakt med det virkelige livet. Ord som ikke frigjør, men som legger nye steiner til ei allerede tung bør. Det må være samsvar mellom ordene våre og levd liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:
"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."