Å leve evangeliet

Det jeg frykter mest for mitt åndelige liv, ja, for hele kirken, sa jeg i talen i Brumunddal baptistmenighet søndag, er at troen skal bli en teori, en intellektuell øvelse, forsteinende ord, hodekunnskap, akademi.

Jeg leste noe på morgenkvisten i dag som har tatt tak i meg. Det er en historie om Abba Serapion som møter en gammel mann i Aleksandria som er fullstendig naken. Han sier til seg selv: 'Dette er Kristus, og jeg er en morder hvis han dør uten at jeg har forsøkt å hjelpe ham'.

Så abba Serapion tar av seg sine klær og gir dem til den fattige mannen. Han står der naken i gaten, med bare en ting, Evangelieboken, som han bærer under sin arm.

En forbipasserende som kjenner ham sier da til abba Serapion: 'Abba Serapion, hvem har tatt klærne dine?' I det han viser ham Evangelieboken, sier abba Serapion: 'Det er denne som har tatt klærne mine'.

Så går Serapion videre og der møter han noen som er i ferd med å kastes i fengsel, fordi han ikke har vært i stand til å betale det han skylder. Serapion ser på ham med stor medlidenhet, gir ham Evangelieboken, og sier til ham at han kan selge den for å skaffe seg penger til å betale sin gjeld.

Når abba Serapion vender tilbake til sin munkecelle, skjelver han av kulde, og en av hans disipler spør da hvor tunikaen hans er, og Serapion svarer at han har gitt den bort til noen som trengte den mer enn ham. Da spør disippelen: 'Og hvor er det blitt av Evangelieboken?' Serapion svarer: 'Jeg har solgt den ene som kontinuerlig sier til meg: 'Selg det dere eier, og gi gaver til de fattige'. (Luk 12,33) Jeg har gitt det til de fattige, slik at jeg kan ha større fortrøstning på dommens dag'.