Den spennende historien til den evangelikale bevegelsen i Armenia, del 2

Det er både spennende og ikke minst fascinerende å å se hvordan den flerkulturelle baptistmenigheten i Tbilisi i Georgia (bildet) ble en misjonsbase på slutten av 1800-tallet. Jeg har allerede vært inne på dette i den første delen av denne artikkelserien.

Baptistmenigheten i Tbilisi ble som en fødestue, der de som ble frelst fikk føde og opplæring. Så dro de som var av andre nasjonaliteter enn georgerne tilbake til sine hjemland, og tok med seg evangeliet. Slik armenerne gjorde det. Armenerne mottok oppmuntring, veiledning og en solid teologisk grunnmur å bygge videre på fra brødrene i Tbilisi.

Men når det er sagt så må det legges til noe svært viktig: Armenerne tok ikke med seg den georgiske kulturen tilbake til hjemlandet. Det var et unikt armensk element i den evangeliske troen de brakte med seg hjem. Gudstjenestene foregikk på armensk, lovsangen var armensk med en sterk følelse av armensk nasjonal og etnisk kultur. Selv den dag i dag finner du ikke en russisk salme i sangboken til armenske baptister.

Opplysningene er noe usikre, men det finnes definitivt en armensktalende baptistmenighet i Tbilisi i 1880. Den velkjente armenske pastor, Abraham Amirkhanyan, som var representant for Det britiske bibelselskapet, begynte å preke og hadde gudstjenester på tre forskjellige språk: armensk, russisk og georgisk. Han var en av de aller første armenske baptistpastorene i Kaukasus.

Den armenske baptistmenigheten i Tbilisi var strategisk lokalisert i den kaukasiske metropolen. Selv under sovjetregimet hadde den armenske baptistmenigheten i Tbilisi gudstjenester for georgisk, armensk og russisk. I denne menigheten har en hel rekke med kjente armenske baptistpastorer blitt fostret, slike som Armenak Melkumyan, Asir Assiryan, Griqor Babayan, Vardan Shahinyan, Asatur Harutyunyan og mange andre.

(fortsettes)