Fornyelsen kommer når vi vender oss bort fra oss selv og ser de fattige

'De som finnes i verdens ytterkanter finnes i kirkens sentrum, og det er slik det bør være! Vi er jo kalt som kirkens folk hele tiden til å gå ut i samfunnets ytterkanter. De hjemløse, de sultne, foreldreløse barn, mennesker med AIDS, våre psykisk forstyrrede brødre og søstre - disse bør først og fremst få vår oppmerksomhet'.

Det skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey', som jeg har oversatt det følgende fra:

'Vi kan være forvisset om at når vi med all kraft strekker oss ut mot de marginaliserte oppdager vi at så meningsforskjeller, fruktløse debatter og lammende konkurranser ebber ut og forsvinner etterhvert.

Kirken blir alltid fornyet når oppmerksomheten vendes bort fra oss selv til dem som trenger vår omsorg. Jesu velsignelse kommer alltid til oss gjennom de fattige. De som arbeider blant de fattige opplever det merkelige at de fattige til slutt gir oss mer enn de får. De gir oss hva vi behøver.

De fattige er kirkens kjerne. Men hvem er de? Først tenker vi kanskje på mennesker som ikke er lik oss: folk som bor i slummen, folk som oppsøker suppekjøkken, uteliggere, fanger, mentalt syke og mennesker på institusjoner. Men de fattige kan finnes mye nærmere. De kan finnes i slekten, i kirken eller på jobben. De fattige kan faktisk være oss selv, når vi kjenner oss uønsket, ikke elsket, ignorert eller forurettet.

Det er akkurat da vi ser og opplever fattigdommen - langt borte, i nærheten eller i vårt eget hjerte - som vi trenger å være kirken og holde en bror eller en søster i hånden, bekjenne vår egen sønderbrutthet og nød, tilgi hverandre, helbrede hverandres sår og samles rundt bordet for å bryte nattverdbrødet.

Og i de fattige kjenner vi igjen Jesus, som ble fattig for oss.