Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 3

I omlag et og et halvt år levde disse anabaptistene i en ulykkelig atskillelse. Noen forsøkte å besøke den anabaptistiske menigheten i Alwinz, men politiet fanget dem og kastet dem i fengslet i Hermannstadt (bildet).

Ingen av dem kompromisset med hensyn til sin tro. Selv ikke når de to stedøtrene til Andreas Wurtz kom på besøk i fengslet og falt i fiendens hender. Uansett hvor de befant seg følte disse troende seg dratt til hverandre og den ene familien etter den andre søkte sammen i Kreutz der familien Kleinsassers bodde. I 1763 valgte de Hans Kleinsasser til deres leder. De ba ham gå til Alwinz, til anabaptistene der, for å bli ordinert til deres pastor.

Med stor glede kunne den lille flokken feire de første dåpshandlingene og nattverden når Hans Kleinsasser kom tilbake. I all hemmelighet kom de sammen for å studere Bibelen. Joerg Waldner startet opp en skole for barn, og steg for steg slo de sammen sine ressurser slik at de kunne leve sammen i et fellesskap slik de første kristne og slik anabaptistiske grupper hadde gjort det bare for kort tid siden. To enslige søstre, Christina og Elisabeth Winkler, begynte å ta seg av de aller minste barna, mens kvinnene laget mat og mennene arbeidet ute på åkrene.

Men ikke alt gikk like enkelt for seg. Andreas Wurtz og hans familie levde fremdeles i Eibesdorf. Når den unge Hans Hofer, også han fra Sankt Peter i Kaernten, ønsket å gifte seg med Magdalena, datteren til Andreas, var det ikke alle som var enig i dette. 'Unge Hans burde ha kommet til menigheten først og spurt', sa de. 'Han og Magdalena skulle ikke bare lagt sine egne planer og forventet at alt skulle gå deres vei'.

Andreas Wurtz så dette annerledes. 'Vår Magdalena er 22 år gammel', sa Andeas 'og unge Hans er 23. De er gamle nok til å vite hva de ønsker. Om de to nå ønsker å gifte seg, og vår forkynner Kleinsasser ikke ønsker å gjøre det, skal jeg vie dem selv'.

Ingen av dem ville gi seg. Andreas holdt ord og viet det unge paret hjemme hos seg. Men i tre år var de troende ulykkelige. De fra Eibesdorf og Stein følte ikke lenger for å besøke de som holdt til i Kreutz. Og de fra Kreutz holdt distanse til de andre, helt til gamle Peter Müller stanset ved hjemmet til Andreas og fant ham ensom. Han inviterte Andreas og svigersønnen Hans til å komme på møtene i Kreutz.

Møtet gikk ikke så bra. Hele dagen diskuterte de og ingen vek en tomme. Da bestemte Andres og Hans seg for å gå hjem, og Martin og Veit Glanzer som støttet dem slo seg i lag med dem. Andreas følte seg svært trist og stanset opp. 'Brødre', sa han, 'vi kan ikke gå videre. Vi er så få. Kampen er så hard, likevel står vi atskilt. La oss gå tilbake og stifte fred'.

Brødrene så lyset slik Andreas så det. 'La oss gå tilbake', sa de. Med lett hjerte og ivrig håpefulle gikk de veien tilbake. Brødrene og søstrene i Kreutz ble overrasket over å se de komme så raskt tilbake. Hadde de glemt noe? Men etter noen minutter ble overraskelsen til gledestårer når alle omvendte seg fra sin stahet. Alle sammen bekjente sine synder, og begge sider tilgav hverandre og fellesskapet ble enda sterkere etter dette.

(fortsettes)