Andreas Wurtz, Margarethe Strauss og andre troshelter fra Sankt Peter i Østerrike, del 6

Her fortsetter historien om trosheltene fra Østerrike:

De ba knelende. Plutselig dukket guiden deres opp: 'Stå opp, og la oss reise med det samme', sa han. 'Å krysse fjellene vil være svært farlig når det er mørkt, men vi våger ikke å følge noen sti. Da vil politiet kunne fange oss. Vi må bane vei gjennom tett underskog. Vi vil måtte klatre opp bratte fjellvegger og finne vei gjennom djupe kløfter'.

Fra flere i gruppen som var øyenvitner til det som skjedde har vi bevart følgende historie:

'Vi stilte ikke spørsmål. Det var ikke tid til det. De eldste kvinnene og en blind bror satte vi oppe på hesteryggen. Smårollingene bandt vi fast på ryggene våre og så krysset vi elva Olt, noen av oss fløt på en provisorisk flåte, andre svømte. Med søkkvåte klær og sko begynte vi å klatre. Opp bratte kløfter, høyere og høyere, når vi kikket ned ble vi svimle, men vi fortsatte helt til mørket falt på. Gjentatte ganger sa guiden vår at vi ikke måtte snakke og ikke lage lyder. Vi hadde bundet noe foran munnen til bikkjene våre, og spedbarna ble lagt til mors bryst slik at de kunne bringes til taushet med melk om de skulle begynne å skrike. Hver gang vi krysset en sti sørget guiden vår for å fjerne sporene etter oss med en pinne eller ei grein.

Natten lang snublet vi avgårde og klatret stadig høyere til vi nådde en hule hvor vi gjemte oss. Der kunne vi gjøre opp ild og få tørket klærne våre. Så fortsatte vi klatringen neste natt inntil vi morgenen etter sto oppe på toppen av en fjellkjede. Det synes som om vi i daggryet kunne se ut over hele verden!

På denne siden av fjellet kunne vi også forflytte oss på dagtid. Men her var det enda brattere. En av hestene våre falt utenfor en klippe. Vi fulgte en sti som snodde seg nedover til en dal, men det var så bratt her at frykten nesten paralyserte oss. Noen steder måtte vi holde oss fast i greiner på trærne for ikke å skli utover de bratte hengene og ake på baken nedover.

På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke noe mat igjen, bare litt hardt brød for de eldste av oss og for mødrene med spedbarna, og litt av det vi kaller 'balukas', en slags saus laget av mel av bokhvete. Vi rev barken av trærne, og vi spiste ville planter.

Etter tre dager med kontinuerlig nedstigning fant vi oss selv i det varme fruktbare lavlandet på den tyrkiske siden. Guiden sa: Nå kan dere la hundene bjeffe og barna gråte'.

(fortsettes)