Et livsforvandlende møte ved en brønn, del 1

Her følger prekenen jeg holdt i Toten frikirke i dag over søndagens prekentekst: Joh 4,4-26. På grunn av lengden har jeg valgt å dele den opp i to deler. Den andre delen vil bli publisert i morgen:

Har du noen gang gjort deg noen tanker om hvorfor akkurat denne fortellingen er tatt med i Det nye testamente?

Forrige søndag talte jeg på åpningsgudstjenesten i forbindelse med Bønneuken i Trondheim, og på vei hjem, mens toget suste gjennom et vinterkledd Dovrefjell, gjorde jeg meg noen tanker om akkurat det. Det jeg skal dele med deg i formiddag er et resultat av en meditasjon over en åpen Bibel i en togkupe fra Nidaros til Lillehammer. 

Ettersom årene går kjenner jeg meg mer og mer dratt mot apostelen Johannes. Han som identifiserte seg som 'den disippelen Jesus elsket'. 

Han er en gammel mann når dette skrives. Vi befinner oss i Efesos omkring år 100. Johannes, forsamlingslederen fra Lille-Asia, har skrevet sine tre brev, hvor han har tatt et kraftig oppgjør med datidens mest utbredte vranglære: gnostisismen.

Nå er han i ferd med å runde løpet. Hva skal han etterlate seg? Hva er kronen på hans livsverk? På denne tid er ikke den kristne tro overveiende jødisk. Den besto i langt sterkere grad av hedninger. Det langt største flertallet hadde ikke en jødisk, men en hellenistisk eller gresk bakgrunn. Og fordi det var slik måtte den kristne tro bli forklart på nytt og på en tydeligere måte.

Dermed blir Johannes-evangeliet så annerledes enn de tre synoptiske: Matteus. Markus og Lukas.

Det fjerde evangeliet forteller ikke noe om Jesu fødsel, om hans dåp elle rhans fristelse i ørkenen. Ingenting om Getsemane, heller ikke om himmelfarten. Det forteller ikke noe om menneskene som var besatt av onde ånder, men kanskje mest overraskende av alt. det har ingen lignelser. Ingen av disse fortellingene Jesus brukte.

Men det forteller om ting de tre andre ikke omtaler. Johannes er alene om å fortelle om bryllupet i Kana i Galilea, om Nikodemus som kom til Jesus om natten, om den beretningen vi nå har foran oss - den samaritanske kvinnen - om den syke ved Betesda-dammen, om oppvekkelsen av Lasarus, om måten Jesus vasket disiplenes føtter og ikke minst: den vidunderlige undervisningen om Den Hellige Ånd.

Evangeliet etter Johannes er først og fremst 'vitnesbyrdets evangelium'. Johannes har detaljkunnskapen; den som kommer av at man har vært vitne til det som skjedde. Så innleder han også sitt første brev slik:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets ord. Og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynnere dere livet, det evige.'

Det er Johannes som forteller at det som den lille gutten brakte til Jesus var byggbrød, det var seks vannkar av stein ved bryllupet i Kana, det er bare Johannes som forteller om tornekronen, og at kjortelen til Jesus var vevd i et stykke uten sømmer, og han kjenner vekten av blandingen av myrra og aloe som ble brukt til å salve Jesu kropp, og han husket duften av salven som fylte hele huset i Betania.

Det er likevel Clement av Aleksandria som omkring år 230 gir oss den beste forklaringen på forskjellen mellom Johannes og de tre andre evangelieforfatterne:

'Oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han sitt åndelige testamente'.

Jeg skal ikke bruke tid på å utdype dette noe mer, men det var dette jeg tenkte på når toget suste over fjellet-

Det gjør det lettere å forstå betydningen av det som skjer i teksten vår om vi tar med oss de versene som går forut for vår historie. De danner nemlig selve bakteppet:

v.1-3

Fariseerne hadde lenge hatt et alvorlig problem med døperen Johannes. Nå får de et nytt problem: med Jesus. Fariseernes fiendtlighet gjør at Jesus bryter opp, og er nå på vei mot Galilea hvor Hans nærvær og Hans ord på en helt annen måte blir ønsket velkommen. Det var jo hit - til Galilea - Jesus vender tilbake og ber disiplene om å møte seg - etter oppstandelsen.

Jesus vender seg nå bort fra oppmerksomheten Han får ved at så mange døpes. Det er ikke Hans tid ennå. Tenk hvor mange ganger i evangeliene hvor dette stadig nevnes. Det er så viktig å være i Guds plan med sitt liv. Det er derfor Jesus søker ut i ødemarken for å få åpenbart hva som er Guds vilje - hva som er Guds rette tid - Guds velbehagelige tid - og så handle. Om Jesus måtte det, hva da med oss?

Så forteller Johannes: 'Han måtte da reise gjennom Samaria'.

Nei, han måtte ikke det. Ikke for å komme til Galilea. Han trengte ikke å krysse det samaritanske området. Det var mulig å komme seg til Galilea en annen vei.

Dette 'måtte' som Johannes bruker i teksten handler derfor om noe helt annet. Det handler ikke om topografi eller geografi, men om guddommelig hensikt.

Hvorfor har Johannes med denne historien? Mot slutten av sitt evangelium skriver han:

'Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives',

Så hvorfor akkurat denne historien?

Jeg tror at Johannes var spesielt grepet av akkurat denne kvinnens historie. For det er en historie om mennesker i randsonen. Om de marginaliserte. Om en folkegruppe som var foraktet i samfunnet, og om en kvinne hvis liv var gått i stykker og som blir forvandlet, og som igjen fører til at et helt lokalsamfunn blir forvandlet av Guds nåde og kraft.

Historien om den samaritanske kvinnen er et praktisk og konkret eksempel på de ordene vi finner beskrevet i Luk 15,4:

'Om noen av dere har hundre sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?'

Jesus forlot vekkelsen i traktene rundt Jordan for å dra gjennom et område hvor mennesker bodde som var foraktet av andre. Han leter etter den ene. Dette er Guds velbehagelige tid for denne kvinnen. Derfor MÅTTE Jesus dra gjennom Samaria, 

På sin vei kom Jesus og hans disipler til en by som het Sykar. Like utenfor denne byen deler veien seg. Den ene går mot nordøst til Skytopolis. Den andre går først vestover mot Nabus, deretter nordover til Engannim. Akkurat der veien deler seg, ligger Jakobs brønn. Dette er et sted med mye jødisk historie. Dette er det jordstykke som patriarken Jakob hadde kjøpt. Når Jakob lå for døden hadde han latt dette jordstykket gå i arv til Josef, og når Josef dør i Egypt, blir kroppen hans ført tilbake til Israel og gravlagt her. Brønnen selv var 100 fot djup.

Da Jesus og den vesle flokken hans kom til dette veiskillet satte Jesus seg ned for å hvile. Vet du, jeg er takknemlig for at Johannes har skrevet dette: 'Jesus var trett etter vandringen'. Det er nemlig ikke en ubetydelig liten detalj. For alle oss som er slitne er det godt å vite at selv Jesus kunne bli trett og sliten og hadde behov for å hvile. Vi må ikke glemme at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Ikke noe menneskelig er Ham fremmed. 

Det var nå midt på dagen. Jødenes dag varte fra klokken seks om morgenen til klokka seks om kvelden, og den sjette time er altså klokken 12.00. Nå var dagen på det aller varmeste. Da er det at denne kvinnen dukker opp. Det er to ting som er underlig med det:

1. For det første er det underlig at hun skulle komme til akkurat denne brønnen. Den lå nesten en kilometer fra Sykar, hvor hun bodde, og det fantes en brønn der i byen. 

2. For det andre er tidspunktet underlig. Dette var slett ikke noe vanlig tidspunkt på døgnet for å hente vann. Det gjorde man gjerne om morgenen eller om kvelden var det var svalt, ikke på den heteste tiden på døgnet. 

Men årsaken er nok åpenbar. Denne kvinnens dårlige rykte førte til at de andre landsbykvinnene skydde unna. De ville ikke ha noe med henne å gjøre, og kvinnen selv var nok grundig lei av deres baktalelse og fordømmelse. Derfor valgte hun å gå når ingen andre gikk og derfor gikk hun så langt for å unngå de andre.

(fortsettes)