I formiddag, på den aller første dagen i det nye året, vil jeg så gjerne få presentere for deg to mennesker som jeg er blitt så glad i. Det er Lukas som gir oss del i deres livs- og troshistorie:
Luk 2,25-38
Historien om Jesu fødsel introduserer for oss fem mennesker som alle hadde det til felles at de ventet. Vi hører om Sakarja og Elisabet, om Maria - og om Simeon og Anna. Det å vente er noe de færreste av oss verdsetter. Faktum er vel at de fleste av oss synes det å vente er bortkastet. En av årsakene til det er at vi lever i en tid som i all hovedsak forteller oss at vi må 'stå på', 'holde det gående', 'gjøre noe', 'vise at du er i stand til å utgjøre en forskjell'. Vår verdi som menneske måles i 'vår restarbeidsevne'. For mange mennesker er det å vente som en tørr ørken mellom der de befinner seg og hvor de ønsker å være.
De to - hvis livs- og troshistorie vi har foran oss i dag, levde i en spesiell tid. Ikke bare levde de under en beinhard okkupasjonsmakt. Det var heller ingen profetrøst i tiden. Mellom profeten Malaki i Det gamle testamente og døperen Johannes, som er den siste av de gammeltestamentlige profetene, går det 400 år. Ikke et syn, ingen åpenbaringer, ikke noe 'Så sier Herren'. Det synes som om Gud er taus. Noen ville sikkert si at Gud hadde forlatt dem. Jødene var ikke frie i sitt eget land, de levde med okkupasjonsmakten, med et hardt skattetrykk som utarmet folket, og titt og ofte var de vitner til henrettelser av mennesker som motsa regimet.
Men det fantes altså noen som ventet.
En av dem var Simeon. Historikeren Lukas gir oss en liten biografisk skisse:
1) Simeon var bosatt i Jerusalem, men Lukas forteller ikke noe mer. Ikke hvor gammel han er. Vi antar at han var en gammel mann siden han hadde fått det løftet at han ikke skulle dø, før han hadde sett Messias komme.
2) Men Lukas beskriver ham egentlig veldig godt med ordene: 'en rettferdig og gudfryktig mann'. Både Simeon og Anna var blant dem som vi kaller 'de stille i landet'. Jødene hadde et eget navn for dem: tsjadik. Å bli en 'tsjadik' betydde å bli erklært rettferdig. Lukas gir oss egentlig en god beskrivelse av hvem og hva en 'tsjadik' er i Luk 1,6 når han forteller om Elisabet og Sakarja: 'Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter Herrens bud og forskrifter'.
Disse 'rettferdige' ventet hele sitt liv i stillhet og tålmodighet på Gud. I bønn, i tilbedelse, i ydmyk og trofast forventning ventet Simeon på den dagen da Guds profetiske løfte skulle gå i oppfyllelse.
Lukas forteller oss at Simeon ventet på 'Israels trøst'. Hva siktet Simeon til med de ordene? Ord som gav stemme til hans egen lengsel og håp.
David Stern, messiansk jøde og bibelforsker, mener bestemt at Simeon siktet til den såkalte 'Trøsteboken' - som utgjør kapitlene 40-66 i Jesajaboken. At David Stern har aldeles rett i dette fremgår av de mange henvisningene til denne 'trøsteboken' i det som kalles Simeons lovsang.
Fra denne trøsteboken heter det: Jes 40,1-5
Simeon hadde forstått at det var viktig for jødene å oppleve denne siden av Guds karakter: Hans trøst.
For hva er det Jerusalems innbyggere trenger å høre? Deres virkelighet: Okkupasjon, harde tider, et folk drevet ut til yttergrensene av hva de tålte og klarte å utholde. Jo: trøst, vennlighet, et budskap som kunne forvandle og skape håp!
Når apostelen Paulus har beskrevet frafallet og forfallet i Romerbrevet, når han har skrevet om Guds vrede, så heter det så forunderlig: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse?' (Rom 2,4)
Det er ikke vreden som bringer oss i kne, men godheten! Når alt kommer til alt er det bare kjærligheten som forvandler et menneske. Det er derfor Jesaja roper ut: 'Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for hennes synder'.
Hva er dette? Dette er evangeliet. De gode nyhetene om Guds forunderlige nåde.
Det er disse ordene fra Trøsteboken Simeon har gransket. Han har funnet frem Jesajaboken, og mens oljelampen brant i sene nattetimer har han minnet Gud om Hans løfter. Han har ropt ut: 'Når skal du innfri ditt ord? Når skal disse ordene gå i oppfyllelse?' Som en av samtidens rettferdige har han tatt Jesaja på ordet:
'På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden'. (Jes 62,6-7)
3) Dette kan vi lære av Simeon: å minne Gud på Hans evige løfter.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar