Den nye gruppen erfarte mye glede, men også mange utfordringer. I mars, nær tre måneder senere, gav de kommunale myndighetene beskjed om at de måtte gå tilbake til de menighetssammenhengene de hadde tilhørt, og siden Johann var talsmann for den nye gruppen, sto han i fare for å bli arrestert. Som en konsekvens av dette forberedte han seg for å reise til St.Petersburg for å forsøke å oppnå en legal status for den nye gruppen.
Før han reiste, knelte Johann og Katharina i bønn. Katharinas biograf, Betty Sunderman Klassen forteller:
'De overga hverandre i Guds varetekt'.
Når Johann var reist følte Katharina seg ganske så hjelpeløs og undret seg på om hennes eneste bidrag til den nye menighetsdannelsen ville bestå i det offer at hun måtte klare seg uten sin ektemann. Skulle hun fortsette å invitere gruppen til deres hjem for gudstjenester selv om ektefellen var bortreist? Hun valgte å gjøre dette og det ble til trøst for henne. Dagen etter at han hadde reist søkte de lokale myndighetene etter ham. De endevendte deres hjem. Men Johann var reist, og Katharina gledet seg over at han var fri. Det ville ta ham tre uker å nå St.Petersburg, og han ville bruke flere måneder på hjemreisen.
De neste fem årene var Johann borte flere måneder ad gangen fra sin familie. Katharina hadde fire barn å ta seg av. Jacob, David og Johannes var syv, fire og to år gamle og Maria var bare en baby. Selv med innleid hjelp var det svært mye arbeid som måtte gjøres for å få hverdagene til å henge sammen, stelle hagen som lå ved siden av Tokmak bekken, være vert for fellesskapsgruppen og delta på bibelstudier.
Den tragiske drukningsulykken der hennes sønn Johannes omkom påvirket Katharina veldig. Gjennom de første fire årene av deres ekteskap hadde hun mistet fem babyer, men da var Johann der for å trøste henne. Nå var han bortreist. Når hun nå slet med sorgen etter tapet av Johannes var det enda vanskeligere at de to var fra hverandre. Hun fant trøst i de ordene som Heinrich Huebert hadde talt ved begravelsen: 'Dere vet at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.
Ulike problemer oppstod for den nye gruppen. I oktober 1860 når Johann var hjemme skulle det være dåp. Noen ble ivrige og ropte: 'Halleluja!' 'Glory!' 'Seier!' Og de sang ganske så høylydt og ropte ut.
Katharina synes ikke noe om dette og snakket med Johann om det etterpå. Naboene klaget og Johann og forkynnerne i gruppa måtte møte i retten. Gruppen fikk beskjed om å gå tilbake til de menighetene de hadde tilhørt. Om de så ikke gjorde ville de miste de privilegiene mennonitene hadde. Dette måtte skje innen to måneder. Nok en gang måtte Johann reise til St.Petersburg.
I juni 1861 i Kakbaks i forbindelse med pinsen var det ikke lett å få med seg det som ble forkynt på grunn av høylydt sang og instrumenter. Katharina skrev brev til mannen sin og beskrev disse møtene for ham. På denne måten ble Johann oppdatert på det som skjedde i menigheten, og han holdt kontakt med de moderate og mer radikale medlemmene som tilhørte gruppen for å forsøke å forsone dem.
Når Johann returnerte i juni 1862 kunne han vise Katharina papirer fra tsaren om at han hadde gitt tillatelse til å etablere en ny mennonite-bosetning i elva Kuban. Mange familier hadde vært utsatt for økonomisk boikott fra medlemmer av sine tidligere menigheter. Rett etter at Katharina fødte datteren Aganetha, i april 1863, tok Johann med seg sønnen Jacob og dro for å rydde land og bygge et hjem i Kuban.
Tre år senere, i januar 1866, ble nok en datter født, oppkalt etter moren. Den høsten kom Katharina og resten av familien til Kuban, for å hjelpe Johann med å gjøre ferdig jordhytta og gjøre den til et hjem. Livet ble på nytt vanskelig da datteren Katharina døde.
I 1869, 42 år gammel, måtte Katharia selv gi tapt for malaria.
Bildet til denne artikkelen er hentet fra nybyggere i Nebraska i USA, men hytta og forholdene er forvekslende lik forholdene i Kuban på samme tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar