Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash og forbeder for Charles Finney, del 2

Her er andre og siste del av denne artikkelen. Første del ble publisert fredag 20.mars:

I sin selvbiografi forteller Charles Finney (bildet) om sitt møte med forbederen Abel Clary ansikt til ansikt, for aller første gang:

'Jeg tror det var den andre søndagen vi var i Auburn denne gangen. Midt i forsamlingen så jeg Abel Clary. Ansiktet hans så ut som om han kjempet i bønn. Jeg var vel kjent med ham, og jeg kjente den gaven Gud hadde gitt ham - bønnens ånd - var jeg veldig glad for å se ham her. Han satt ved siden av sin bror, som var lege, og som hadde en professor i religion, men som nok ikke hadde noen erfaring, vil jeg tro, av sin bror Abels store makt med Gud'.

Etter at Finney hadde forkynt Guds ord, og møtet var over, kom Abel Clary og hans bror fram til ham på plattformen, og inviterte Charles Finney til legens hjem. Finney takket ja til invitasjonen.

Da de satt benket rundt middagsbordet, sa broren til Abel Clary:

'Abel, kan du be bordbønnen?'

Charles Finney forteller:

'Abel bøyde sitt hode og begynte. Høyt fremsa han bordbønnen, men han klarte ikke å si mer enn en setning eller to, før han brøt sammen. Han reiste seg raskt fra middagsbordet, og løp inn på rommet sitt. Broren, som trodde han var blitt syk, reiste seg og fulgte etter. Noen få øyeblikk etterpå kom han tilbake, og sa: 'Herr Finney, min bror ber om å få se deg'. Jeg spurte: 'Hva er det som feiler ham?' Til dette svarte legebroren: 'Jeg vet ikke, men han sier at du vet! For meg synes det som om han er i stor nød. Jeg tror det dreier seg om hans sinn'.

Med ett forstod jeg hva det hele dreide seg om, og jeg gikk inn på rommet hans.

Han lå på senga, og stønnet. Den Hellige Ånd hadde gått i forbønn for ham, og i ham, 'med sukk som ikke rommes i ord'.

Jeg hadde knapt nok kommet inn i rommet, før han sa: 'Be, broder Finney!'

Jeg knelte ned og hjalp ham i bønnen. Vi ba om sjelers frelse. Jeg fortsatte å be inntil byrden som lå over ham forsvant. Så sto jeg opp og gikk tilbake til middagsbordet.

Jeg forstod at dette var Guds stemme. Jeg så bønnens Ånd over ham, og følte også denne innflytelsen over mitt eget liv, og jeg tok det for gitt at arbeidet fremover ville bevege seg med kraft. Slik var det da også. En pastor fortalte meg at de ukene jeg var der ble 400 mennesker omvendt'.