Å bli funnet

Det er noen ord av metropolitt Anthony Bloom (bildet), som har talt så stille, og samtidig så sterkt, til meg de siste dagene:

'Jeg fant ikke Jesus. Jeg ble funnet!'

Ordene minner meg om det apostelen Johannes skriver: 'Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

Å bli funnet av Gud, omfavnet i kjærlighet, og holdt i Hans armer - kan det være noe større enn det?

Jeg ser ofte for meg faren i Jesu lignelse om den bortkomne sønnen. Han som speider etter sønnen sin. Det er spesielt en setning som taler til meg disse dagene: 'Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham'. (Luk 15,20)

Det er spesielt disse ordene som griper meg: 'Han løp sønnen i møte ...'

En Gud som løper oss i møte. En Gud som kysser.

I et av sine dikt skriver den norske lyrikeren Arnold Eidslott at Gud er 'eit kjærtegn, ja, berre eit kjærtegn'. Det første og det siste et menneske opplever er et kyss. Og bruden i Høysangen lengter etter dette:

'Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn'. (Høy 1,1)

Dette er vår djupeste lengsel: Guds kyss.