Skal vi ydmyke oss - eller ikke?

En munk som ankom Athos funderte på følgende problemstilling i det han nærmet seg klosteret han skulle tilhøre:

'Skal jeg ydmyke meg selv og adlyde kun min veileder, eller fedrene såvel som de andre novisene?'

For noen av oss er dette kanskje en underlig problemstilling, fordi vi ikke er vant til tanken om å underordne oss noen. Vi lever jo i en svært individualistisk tid, hvor vi liker å bestemme selv over alt hva vi gjør. En slik tanke er derimot fremmed for nytestamentlig kristen tro.

'Vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og et oppriktig hjerte. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener'. (Ef 6,5-7)

En dag fikk denne munken tale med fader Paisios, som sa:

'Mitt sinn forteller meg at selv dyrene er bedre enn meg, så, jeg ydmyker meg og lyder dem. Veldig tidlig denne morgenen, mens jeg var sliten av å be gjennom hele natten og helt utslitt på grunn av min sykdom, la jeg meg ned for å hvile. Etter en stund hørte jeg en katt mjaue utenfor vinduet mitt, som om den skulle ha behov for hjelp. Jeg ønsket virkelig å hvile, men jeg ydmyket meg selv og gjorde imot min egen vilje. Jeg adlød katten og gav gjensvar på kattens mjauing og gikk for å åpne døren. Det hadde begynt å regne, og hvis jeg ikke hadde sluppet henne inn hadde hun blitt våt. Hva tenker du selv? Skulle jeg adlyde dyrene eller ikke. Jeg synes så'.