Vi minnes de 1,5 millioner armenere som ble offer for folkemordet

I dag markeres det at det er 100 år siden 1,5 millioner armenere ble drept. Det skjer først og fremst med djup medfølelse overfor ofrene, og de traumer dette har etterlatt seg i generasjonen som fulgte, men også i forferdelse over at Norge ikke har anerkjent dette som det folkemordet det var. På denne dagen burde regjeringen ha vist mot og gjort nettopp det. I stedet viser den feighet og unnfallenhet overfor NATO-landet Tyrkia, og setter norske interesser over det faktum at et folkemord fant sted.

Vi må ikke glemme det som skjedde med armenerne. Massakren som fant sted på denne dagen i 1915, i Istanbul, hvor flere hundre ledende armenske intellektuelle og embetsmenn ble arrestert og myrdet, ble innledningen til selve folkemordet. Vi må heller ikke glemme konteksten dette skjedde i: Kristne minoriteter i det osmanske imperiet, først og fremst armenere, men også syrianerne (assyrere) og grekere ble utpekt som en indre fiende, som fremmede makters allierte. Særlig ble armenerne anklaget for å stå i ledtog med Tyrkias fiende Russland.

Disse minoritetene ble så forfulgt på grunn av sin religion og kultur. Ingen av dem passet inn i Tyrkias drøm om et etnisk rent land, bygget på en nasjon, en religion og ett språk.

Dermed brøt helvete løs. Armenernes lidelser overgår det meste i brutalitet. Hele byer ble utslettet gjennom massedrap. Kvinner og barn ble tvunget ut i ørkenen i Syria og Irak. Disse dødsmarsjene krevde mange ofre. De ble nektet vann og mat underveis. Det var ikke uvanlig å voldta barn.

Det som forsterker tragedien var at noen visste. De europeiske nasjonene visste om det som skjedde, men landene valgte å se en annen vei. Slik Norges regjering i dag ser en annen vei. Det er og blir en skamplett i norsk historie.

I forbindelse med 100 markeringen av det armenske folkemordet gjengir jeg her en artikkel jeg skrev i 2007, om den såkalte 'gutteprofeten': Efim Gerasemovitsj Klubniken:

År om annet kom en gruppe russiske pinsevenner til den lille landsbyen Kara Kala ved foten av Ararat-fjellet. De kom i lange vogntog, kledd som armenerne, i lange, høyhalsede tunikaer med rep om livet. Gifte menn hadde fullskjegg. Armenerne lyttet med stor interesse til russernes fortellinger om det de kalte "utgytelsen av Den Hellige Ånd". Og som årene gikk var det mange armenske ortodokse kristne som ble døpt i Den Hellige Ånd. Blant russerne som besøkte Kara Kala var Efim. Fra sine tidlige barneår hadde han viet sitt liv til bønn. Ofte fastet han i lange perioder og bad døgnet rundt. 11 år gammel kalte Herren ham til en spesiell bønneperiode. Den varte i syv døgn. I løpet av denne tiden fikk han se et syn. Efim kunne ikke lese eller skrive. men der han satt i det lille steinhuset i Kara Kala, så han foran seg et kart og et budskap skrevet med vakker håndskrift. Efim bad om penn og papir, og i syv dager satt han og kopierte bokstavene og tegningene som han så i synet. Da han ble ferdig ble manuskriptet tatt med til noen i landsbyen som kunne lese. Det viste seg at den lille analfabeten hadde skrevet ned en rekke instruksjoner og advarsler på russisk. En gang i framtiden ville alle kristne i Kara Kala komme i livsfare. Han profeterte om en forferdelig tragedie som skulle ramme hele området. Tusener av kristne, menn, kvinner og barn skulle brutalt bli slaktet ned. Tiden ville komme, advarte han, og alle i området måtte flykte om de ville redde livet. De måtte dra til et land på den andre siden av havet. Selv om han aldri hadde sett en geografibok, tegnet Gutteprofeten et kart som nøyaktig viste hvor de kristne skulle dra. Til sin forskrekkelse så de at havet som var tegnet inn ikke var Svartehavet eller Det Kaspiske Hav, heller ikke det fjerne Middelhavet, men Atlanterhavet! Det var ingen tvil om hvilket land som lå på den andre siden; kartet viste klart og tydelig østkysten av Amerika.

Profetien reddet livet til mange

Mange i Kara Kala smilte av disse profetiene, båret fram av en liten gutt. Andre begynte å kalle ham "Gutteprofeten". De var overbevist om at budskapet var fra Gud. Hver gang nyheter om politisk uro kom til de fredelige åsene ved Ararat, tok de fram de gulnede arkene og leste dem på nytt. Spenningen mellom de tyrkiske muslimene og de kristne armenerne synes bare å vokse i intensitet. Hadde ikke en tyrkisk mobb myrdet seks tusen armenere i Konstantinopel i 1896? Men Konstantinopel var langt borte, og det var mange år siden profetien ble båret fram. Men straks etter århundreskiftet forkynte Efim at oppfyllelsen av profetien var nær. "Vi må flykte til Amerika. Alle som blir igjen her, vil dø," var budskapet. Mange familier i Kara Kala pakket sine eiendeler og forlot det sted som hadde vært i familiens eie så langt tilbake som noen kunne huske. Efim og familien hans var blant de første som reiste. Hver gruppe som forlot Armenia, ble gjort til latter av de som ble igjen. Mange skeptiske og vantro, også blant de kristne nektet å tro at Gud kunne bruke slike detaljerte opplysninger for å lede sitt folk i moderne tid. Men budskapet viste seg å være sant. I 1914 begynte en periode med ufattelige lidelser i Armenia. Med kald beregning drev tyrkerne to tredjedeler av befolkningen ut i den mesopotamiske ørken. Over en million menn, kvinner og barn, døde under disse dødsmarsjene, blant dem alle innbyggerne i Kara Kala. En halv million andre ble massakert i sine landsbyer. Denne forfølgelsen skulle senere inspirere Hitler i hans massedrap på jødene. Verden så på at dette skjedde, men gjorde ingenting. De som hadde tatt Gutteprofetens advarsler alvorlig, og nå var trygge i Amerika, hørte nyhetene med stor sorg i sine hjerter.

Levende kirke

Armenia, med sine 3,5 millioner innbyggere er omkranset av både Tyrkia, Iran, Georgia, Aserbadsjan, - og står overfor store utfordringer i årene fremover. Men det finnes mange brennende kristne her. Den armensk apostoliske kirke er en levende kirke, med rike tradisjoner helt tilbake til 300 tallet. Blant annet finnes det en sterk fornyelsesbevegelse innen denne kirken. Denne fornyelsesbevegelsen teller over 20.000 mennesker. De finnes også mange kristne fra andre sammenhenger i dette fjellrike landet. I de siste årene har mange kurdere bosatt i Armenia blitt kristne. Jeg har en drøm om å komme hit en gang. I fjor var jeg så heldig å bli kjent med en av landets dyktigste ikonmalere, Haik Azarian, nå bosatt i Romania. Han gav meg en invitasjon til å reise sammen med ham til Armenia, for å besøke kirker og klostre der. Hans far, Abraham Azarian, bor fortsatt i Armenia og maler også ikoner. Nå ber jeg om at Herren skal legge det til rette, om det er Hans plan og vilje.