Om å søke åndelige råd

Jeg har fortalt det før: at jeg går rundt med en liten bok i ryggsekken, som jeg stadig vender tilbake til for djupdykk. Innholdet er bemerkelsesverdig tidsaktuelt, selv om det er skrevet av en munk på 600-tallet: Isak Syreren.

Opprinnelig fra Qatar, biskop i Mosul i Irak, og munk og eneboer med tilholdssted i de ørkenlignende traktene mellom utløpet av Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene i det sørvestlige Iran.

I går leste jeg om åndelig veiledning.

Isak Syreren skriver:

'Søk ikke råd av den som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til et enkel, uskolert menneske som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'. 

Så sant dette er. Hvor mye smerte og forvirring kommer det ikke ut av ord som savner kontakt med erfart liv. Vår tid preges jo av en strøm av ord, inntrykk som farer forbi oss i stort tempo, av hurtige svar på det meste, selv det kompliserte - men så lite levd liv. Så liten erfaring. Det er mange rådgivere, men så få som går den veien de snakker om.

Hebreerbrevets forfatter er inne på noe særdeles viktig:

'Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det'. (Hebr 4,2)

Ordet må bli til liv. Det må kroppsliggjøres.

Det skjer ved at vi tilbringer mye tid med Herren alene. I stillhet, i bønn, over en åpen Bibel. Det skjer gjennom de prøvelser og lidelser vi går igjennom på vei mot målet.

Underveis kan det hende, ja, ikke bare kan hende, men vi vil bli avhengige av god åndelig veiledning. Av mennesker som har gått veien, eller som går den, og ikke bare snakker om den.