Etter gudstjenesten tok jeg bilen til Domkirkeodden, hvor jeg gikk langs en sti ned til Mjøsa i det vakre vårværet. Jeg satte meg på en stein for å lytte til bølgene som slo inn mot land. Den lyden liker jeg godt.
Der - i stillheten - lyttet jeg til Gud.
Ofte - når vi ber - blir bønnen ord formet med våre lepper. Men leppenes bønn blir bare ord, om ordene våre ikke har kontakt med hjertet vårt. Skal vi få kontakt med hjertet vårt, må vi av og til bli tause, og våge oss på stillheten. Bruke tid på å lære Guds stemme å kjenne. Det er ikke gjort på en dag eller to. Man må lære seg til å lytte.
Jeg kom til å tenke på en historie jeg leste i boken 'The Prayer of the Frog', som jeg har gjengitt i boken min: 'Ved stille vann', med undertittelen: 'Gudslengsel og hvile i en travel hverdag':
'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i en time. Kirkens prest tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk presten til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham: 'Hva sa Gud til deg?' 'Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet'. 'Hva sa du til Gud da?' 'Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet'.
Historien har mye å si om bønnens dybder. Og det er dette vi går glipp av å vår støyende og travle hverdag. 'Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall', leser vi i Salme 42,8. Og Paulus forteller oss om at Den Hellige Ånd er den som gransker dybdene i Gud (se 1.Kor 2,10). Så det er ennå mer land å innta for den som ber, leter og banker på.
Fra ryggsekken min tar jeg fram en liten bok jeg alltid bærer med meg. Det er en liten samling med betraktninger skrevet av Isak Syreren, en gang biskop i Ninive, våre dagers Mosul. Han levde på 600-tallet, og stadig vekk gir han meg noe jeg kan grunne på.
Som dette jeg leste i dag:
'Begjær ikke råd fra den som ikke lever samme liv som deg, samme hvor vis han måtte være. Det er bedre å betro seg til en som enkel og uten utdannelse, men som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.
Vi kan ikke lese oss til alt. Vi kan heller ikke bygge vårt liv for andres tro. Vi må selv gjøre oss erfaringer med Gud. Og de gjør vi ofte når Han sender prøvelser i vår vei.
Den samme Isak skriver: 'Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed'.
Og Isak Syreren gir oss dette rådet når vi skal be: 'Tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte'.
Det ble en god stund der ved Mjøsas bredd. Rett ovenfor meg stod det en gang et kloster: St.Olavs kloster. Munkene der måtte ikke bare hatt en fantastisk utsikt til 'Innlandshavet', men her var det også pusterom for den som søkte stillheten - og Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar