Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 4

Vårt menighetsfellesskap - gruppen Sommerfelder fra Canada - manglet ikke visjon for å nå andre mennesker, forteller Bernhard Toews: 'Vi visste at kristne må bære med seg budskapet og gi det til hele verden'. Men det å etablere misjonsstasjoner var ikke vår måte å gjøre det på.

'De erfaringene jeg gjorde meg mens jeg vokste opp i Canada kaster lys over dette', forteller Bernhard Toews og legger til:

'Mennonitenes misjonær til India, Peter Penner (bildet) besøkte menighetene i Canada og fortalte om misjonsarbeidet. Han talte i en av våre forsamlinger, og faren og moren min tok meg med for at jeg skulle få muligheten til å høre ham. Blant annet fortalte han oss at barna i India ber akkurat som oss: 'Du lieber Heiland mach mich fromm, das ich in den Himmel komm' (Kjære Frelser, gjør meg til en gudfryktig person slik at jeg kommer til himmelen). Han fortalte også at de sang akkurat slik vi gjorde og at han hadde en liten indisk gutt som sang: 'Gott ist die Liebe and Jesus liebt mich ganz gewiss'. Jeg var svært beveget på grunn av dette møtet og klarte ikke å sove før det gikk en god tid denne kvelden.

Mange mennesker i vårt menighetsfellesskap samtalte om en misjonens sak og som barn fikk jeg den forståelsen at dette var noe som var viktig. Jeg fikk også lyst til å drive misjonsarbeid blant hedninger en dag. Men i noen av samtalene jeg overhørte ble det også fremsatt noen reservasjoner. Noen av våre folk mente det var arrogant av oss å gå ut og lik fariseeren tro at vi var bedre enn andre og at vi hadde noe eget å gi av oss selv. Noen tenkte også at moderne misjonsarbeid ville ta noe bort fra vår kristne livsstil og fra det å tilhøre de såkalte 'stille i landet'.

Evangeliet, mente de, måtte presenteres i sin reneste form og den beste måten å gjøre dette på var å støtte arbeidet med bibeloversettelse til fremmede språk. Vårt menighetsfellesskap støttet The British and Foreign Bible Society, og vi tok opp kollekter som gikk til deres arbeid. Gjennom alt dette - mine foreldre hadde de beste intensjoner når det gjaldt å gjøre det som var rett.

Når vi så kom til Chaco befant vi oss plutselig midt blant Lengua-folket som ikke visste noe om Gud eller evangeliet. Vi ble med ett var det store ansvaret vi hadde. The British and Foreign Bible Society hadde allerede oversatt noen av de bibelske skriftene til språket Lengua-folket snakker. De skulle brukes i forbindelse med et arbeidet som Den anglikanske kirke hadde startet opp. Vi støttet dem så godt vi kunne.

Så - i 1935 - begynte noen nylig ankomne mennoniter fra Russland et misjonsselskap: Licht den Indianern (Lyset til indianerne). De kom fra Fernheim kolonien. Vi ble ikke direkte involvert med det samme, men vi spurte oss om vi hadde evner til å drive et slikt arbeide.

(fortsettes)