Når vi fraskriver noen kristennavnet

Det begynner å bli noen år siden jeg traff biskop Thomas første gang. Likevel er inntrykkene fra dette første møtet like sterke. Jeg husker godt hvordan denne lille mannen fylte hele rommet med sitt nærvær, og formelig strålte. Han bar med seg noe av Guds nærvær, en hellighet, jeg fram til da ikke hadde opplevd maken til.

Hans kjærlighet til Bibelen gjorde også et sterkt inntrykk. Hans undervisning om betydningen av å lese Bibelen, av det personlige bibelstudiet, tror jeg ikke har hørt maken til.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Den koptiske kirken har de senere årene opplevd en økende forfølgelse. En forfølgelse som har ført til henrettelser, ødelagte kirker og private hjem, kvinner er blitt voldtatt, bombeangrep, trusler og sjikane.

Men denne bakgrunnen er det underlig å motta eposter fra en person som krever av meg at jeg skal ta avstand fra kopterne. Årsak: de er ikke kristne! Ikke i hans øyne. Han mener jeg forfører mine lesere fordi jeg skriver artikler om den koptiske kirken, fordi som sagt, kopterne er ikke kristne.

På Facebook veggen min i går publiserte jeg et bilde av kristne skolebarn fra Jordan, fra Amman. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tre ganger om dagen samles disse kristne barna på skolens lekeplass for å be. Men skal jeg tro han som stadig sender meg eposter, så er disse barna ikke kristne. De tilhører nemlig ikke den protestantiske grenen av kristenheten som denne mannen tilhører.

Da hjelper det ikke om de er ivrige til å lese Bibelen, har Jesus som sin Frelser og Herre, ber tre ganger om dagen, eller blir forfulgt for sin tro.

Heller ikke biskop Thomas er kristen. Eller noen av de andre kopterne jeg kjenner. Ikke fader Atef Meshreky, eller fader Seraphim som han nå heter. En koptisk munk som har gitt meg noe av den djupeste undervisningen om Jesu død og forsoning, Jesu bønneliv eller om Kristi brud som jeg har hørt.

Jeg kjenner ingens hjerter, knapt nok mitt eget. Det jeg har funnet ut om mitt hjerte er at det er svikefullt. Jeg har også funnet ut at det også kan bli kaldt og hardt.

Den eneste jeg kjenner som kjenner alles hjerter er Herren.

Det jeg har lært om Ham de 43 årene jeg har vært en kristen er at Han elsker meg til tross for mitt svikefulle hjerte, og fortsatt arbeider med meg, fordi det ennå er mye som gjenstår før Han er ferdig med meg. Han har gitt meg løfte om at Han som har påbegynt en god gjerning i meg, vil fullføre den. Jeg har lært Hans nåde å kjenne.

Hvem som lever rett med Gud vet alene Gud. Jeg kommer ikke til å stå ved himmelens port som dørvokter - og takk og lov for det. Men jeg er ganske sikker på at hjemme i himmelen vil det være koptere, katolikker, ortodokse, pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, maranatafolk, misjonsforbundere, salvasjonister, anglikanere, anabapister av ulike slag, ja, til og med baptister! For når vi når målet vil det ikke bli spurt om hva slags merkelapp vi har, men om vi er født på ny og har fått våre synder tilgitt av bare nåde.

Betyr det at læren er uvesentlig? Nei. Gud tolererer ikke alt. Slett ikke. Bibelen er klar den på en hel rekke ting. Men jeg kan ha fullstendig rett, og likevel ta heidundrende feil!

'Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting'. (1.Kor 13,2)

Jeg får sikkert klage fra akkurat denne leseren av bloggen min for denne artikkelen også. Han deler ut rødt kort hver gang jeg skriver noe positivt om mennesker han mener ikke er kristne. I følge ham må jeg ta ansvar, og ta avstand fra blant annet kopterne. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ta avstand fra mennesker som faktisk lever med Jesus. De er mine søsken i troen. Nei, jeg deler ikke deres syn på en hel rekke ting. Jeg finner heller ikke bibelsk belegg for en del av de de tror. Men at de er ektefødte barn av den samme Far som er min Far, det er jeg ikke i tvil om. Jeg tror mannen som deler ut de røde kortene til meg aldri har møtt noen koptisk kristen, og langt mindre bedt sammen med noen av dem.

Når alt kommer til alt er det ikke jeg som skal dømme. Ikke bloggleseren med de røde kortene heller. Heldigvis. I grunnen har jeg mer enn nok med å passe på så jeg selv holder meg på veien, om jeg ikke skal ta ansvaret for noen millioner andre også.

Jeg ber Gud om et mjukt hjerte, om en raus nåde og at jeg ikke skal være selvrettferdig og tro at jeg har sett alt og forstått alt. Jeg ber også om at jeg må lære meg til å lytte og til å være der i livet ta jeg hele tiden har noe å lære.