Watchman Nee's siste tale til sine medarbeidere, del 1

Noen av bloggens faste lesere vil kanskje huske noen brev av Watchman Nee som jeg oversatte til norsk. Blant dem var det aller siste brevet fra hans hånd, skrevet i konsentrasjonsleiren hvor han satt så mange år av sitt liv.

Det du nå er i ferd med å lese er også unikt. Det er hans siste ord, gitt til de medarbeiderne som deltok på den siste treningsleiren i Kuling-fjellene i 1949, beliggende rett utenfor byen Foochow, i det sørlige Kina. Medarbeidersamlingen pågikk samtidig med at borgerkrigen mellom Nasjonalistene og Kommunistene raste:

I følge menneskelig målestokk er innkallingen til denne treningsleiren en umulig oppgave. Jeg har hatt dårlig helse, omgivelsene har vært vanskelige, og økonomien usikker. Det fremstår som om Herren ikke ønsket at vi skulle arrangere den. Selv når vi begynte, visste vi ikke om vi kunne møtes for en eneste uke. Men Gud har vært barmhjertig mot oss og har stått oss bi helt til denne dag (en aller siste dagen i den månedslange treningsøkten). Hver dag har gitt oss utfordringer, men Herren har ledet oss gjennom dem alle sammen.

I mange år nå har Herren kalt meg til å tjene dem som tjener Ham. Ganske tidlig forsøkte jeg å etablere et sted for å trene andre i Shanghai området. Beklageligvis var ikke menigheten like begeistret for disse planene, og mine medarbeidere sviktet når det gjaldt å se behovet. Jeg bygget selv to hus i Tsun-Ru (helt i utkanten av Shanghai). 12.august 1937 ble det elektriske anlegget koblet på, og dagen etter brøt krigen ut. Brødrene som hadde ansvaret for vaktholdet kom seg unna. Nabohusene kom uskadet fra angrepene, bare vår bygning ble rasert.

Etter at jeg kom tilbake fra England i 1939, fortsatte min særskilte tjeneste ved å leie noen hus i Yu Hwa Villas og Yu Yuan Road for at mine medarbeidere kunne bo der. Igjen var jeg ikke i stand til å gjøre det jeg hadde håpet på. Noen av de som fikk del i undervisningen reiste hjem uten egentlig å ha lært noe særlig, likevel var de svært hovmodige. 

Herrens plan var nå blitt åpenbar. Kanskje var det slik at mens jeg holdt på Tsun-Ru så var disiplinen jeg hadde utilstrekkelig, og mine ord mangelfulle. Siden 1943 har jeg planlagt det som skulle skje i Kuling, og dette er nå den andre trenings-sesjonen. 

Tjenesten Gud har gitt meg er å tjene alle som administrerer menighetene og alle Ordets tjenere. Min tjeneste er å hjelpe alle dem som er på veien til Det nye Jerusalem til å gå litt raskere, å gjøre det gode bedre, ikke hjelpe til å forandre det dårlige til godt.

I tilfelle du skulle svikte når du forlater dette stedet, kan du aldri si etterpå at du ikke kjente veien, like like som du kan si at du aldri har sett eller følt denne veien. Kanskje gjennom hele ditt liv aldri har møtt noen som har vært så ærlig med deg. Aldri før i mitt liv har jeg gjort noe lignende. I over 20 år har jeg ikke gitt noen brødre en reprimande. Men nå har jeg ikke holdt noe tilbake. Jeg har gjort min plikt. 

(fortsettes. Andre og siste del publiseres i morgen)