Chen begynte klokken 0400 om morgenen med å synge lovsanger. De hørtes godt gjennom den tynne veggen mellom oss. Så begynte han å be. Selv om jeg ikke kunne forstå hva han ba om, fordi han ba på morsmålet, var det så gripende å høre denne mannens inderlige bønner til Gud. Det var en forbeder som ba - en som bar mennesker inn for Guds trone. Han ba sikkert for Kina, for alle de forfulgte, alle de som lik ham hadde opplevd tortur og lidelser. Jeg glemmer det aldri.
Her er Chens historie:
Han er født i Shanghai og vokst opp under kommunistpartiets kontrollerende kultur. I dette ateistiske diktaturet fant likevel Chen Min Lin - eller George Chen som han også kalles - Gud. Han ble en kristen, studerte Bibelen, og opplevde Guds kall til å bli evangelist. En dag mens han forkynte evangeliet ute på den kinesiske landsbygda ble han arrestert og satt i fengsel. Han fikk uttrykkelig beskjed om at han ikke måtte gjøre dette igjen. Ble løslatt for så å bli arrestert på nytt i 1968. Denne gangen lød siktelsen på 'kriminelle handlinger'. De 'kriminelle' handlingene det var snakk om var det faktum at han forkynte evangeliet. Denne gangen ble Chen mer bekymret for å bli fengslet enn første gang. I mellomtiden hadde han nemlig grunnlagt en hel rekke menigheter, som han hadde ansvar for som deres pastor. Han fryktet for at disse menighetene ville dø ut uten ham, men Chen skulle få en stor overraskelse.
Chen ble dømt til 18 år i fengsel i en fryktet fangeleir. Soningsforholdene var umenneskelige. Lidelsene store. Han sultet og frøs. Hans sønn ble drept av kommunistene, og hans kone døde kort tid etterpå. Men hans fangevoktere brydde seg ikke engang om å fortelle ham det.
Chen var i så dårlig forfatning mange ganger, at han måtte krabbe rundt i fangeleiren mange ganger, fordi han ikke hadde styrke nok til å stå på beina.
Men han var ikke alene om å lide. Her var det mange kristne som led på grunn av sin tro. De 18 årene han tilbrakte her - i tortur og sult - lærte Chen hva virkelig storhet handler om. Han var vitne til modige kristne medsøsken dø en eller en i torturkamrene. Han forteller at han selv lengtet etter å dø, ja, til og med ba om å få dø. I disse elendige tidene ble Chen likevel oppmuntret av sine kristne søsken som var villige til å dø for det de trodde på.
En dag fikk Chen beskjed av fangeleirens ledelse om at de hadde gitt ham en ny oppgave. Oppgaven var verre enn å bli dømt til døden. Han skulle skuffe menneskelig møkk. Med begge beina sto han ute i møkkdynga, i det sterkt forurensede vannet. Se bildet! Han ba ofte om Guds beskyttelse. De første dagene var som et langt mareritt. Stanken var nesten ikke til å holde ut. Han trodde han skulle dø før den første dagen var over.
Da han gikk til arbeidet neste morgen, oppdaget han at han var helt alene. Det var underlig. Det skjedde vanligvis ikke i en overfylt fangeleir som denne. Forsiktig startet han å synge. For første gang var han i stand til å synge uten å bli tatt av politiet. Han sang høyere og høyere og takket Gud. Han oppdaget at Gud hadde gitt ham en gave. Å få være alene. Mens tårene rant nedover hans kinn sang han en gammel salme som han hadde lært for mange år siden i Shanghai. Han fant ut at ordene hadde en spesiell betydning for ham:
'I came to the garden alone, while the dew was still on the roses;
And the voice I hear, falling on my ear, the Son of God discloses.
And He walks with me, and He talks with me;
and He tells me I am His own.
And the joy we share, as we tarry there.
None other was ever known'.
Det var den samme sangen han sang fra soverommet vårt denne morgenen!
Der - i stanken av den menneskelige avføringen - opplevde Chen at den ble forvandlet til den herligste duft fra Sarons roser. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, forvandlet Den Hellige Ånd, denne forferdelige situasjonen til en hage av liv og lys.
Endelig - etter 18 lange og smertefulle år - ble han satt fri. Etter at han kom ut fikk han sendt en kort melding til de små menighetene han hadde dannet, for å fortelle at han var på vei hjem. Etter å ha vært på reise i tre lange dager kom han endelig hjem. Der ventet ikke bare en liten gruppe kristne på ham, men 5000! Da han dro var de bare 100. Hva var skjedd? Hvordan skjedde dette? Hvem hadde gjort dette forunderlige arbeidet?
Da det gikk opp for Chen at det var Den Hellige Ånd, sank han ned på sine knær og takket Den Hellige Ånd for hans bevarende kraft. Han gråt uten å skamme seg over det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar