Det gjør noe med oss når vi kjenner oss elsket. Verden er full av stemmer som sier noe annet. Stemmer som forteller hvor mislykket vi er, som påpeker våre feil, mangler, som måler oss med andre, veier oss og finner oss for lett.
Johannes levde et langt liv. Han var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden. Helt fra Han møtte Jesus, mens han satt i båten sammen med broren sin, Jakob, og faren, Sebedeus, og bøtte garn, ble han favnet og båret av denne kjærligheten. Det skapte en slik trygghet i livet hans, at han hvilte på bringa til Jesus på Øvresalen.
Akkurat et slikt forhold til Jesus vil jeg ha. Det er så lett å bli fanget i travelheten, i alt som må gjøres, og ha sin identitet i tjenesten. Hva skjer da når man ikke lenger står i en tjeneste, når man trer ut av den, hvis identiteten er selve tjenesten, og ikke i den som virkelig elsker oss?
Johannes hadde sin identitet i den han visste elsket ham. Det holdt hele livet. Også fangeoppholdet på klippeøya Patmos i Egeerhavet. I sin hilsen, ved innledningen til sin profetiske bok, hilser han fra Kristus, som han beskriver som 'det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger'.
Så skriver Johannes:
'Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod ...' (v.5)
Legg merke til hvordan han ordlegger seg. Han skriver ikke 'elsket', men 'elsker'.
Som noe pågående. Noe som skjer nå. Ikke som noe som skjedde en gang. Men som skjer - nå. For Johannes del holdt den kjærligheten hele livet. Slik den også vil for oss. Akkurat nå vil jeg også bikke hodet mitt inn til Jesu bryst og lytte til Hans hjerteslag. Hvert av dem forteller meg det jeg innerst inne trenger å høre: hvor høyt jeg er elsket av Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar