Misjonshistorien til russiske mennoniter, del 6

Her fortsetter fortellingen om de russiske mennonitenes misjonshistorie. Del fem av denne artikkelserien ble publisert 24. juni:

Martin W. Friesen beskriver et besøk i Loma Plata i Paraguay:

En dag slo jeg følge med Bernhard Toews på en vandring gjennom en indianerlandsby. Vi stanset opp for å avlegge et besøk hos flere av de som bodde der. Foran et av skurene satt en eldre kvinne:

- Denne søsteren er så takknemlig for at vi kom til Paraguay, og gav dem evangeliet og et nytt liv å leve. Som en ung kvinne levde hun sammen med sin mann i en leir i Lengua, der den nåværende landsbyen ved navn Lindenau ligger. Det brøt ut sykdom og mange mennesker døde. Heksedoktorene gjorde hva de kunne for å stanse denne sykdommen, men de maktet det ikke. Så de konkluderte med at en av deres egne hadde fornærmet de onde åndene og det var nå opp til dem å finne ut hvem det var. De gjorde sine 'hokus pokus' og bestemte seg for at det var denne kvinnens far som var den skyldige. Fire menn dukket opp ved stråhytten hans tidlig om morgenen og ba han om å komme ut. Så snart han dukket opp gjennomboret de ham med mange piler. Han forsøkte å komme seg unna, men falt om og døde. Så halshugget de ham, kuttet opp kroppen og brant den opp bit for bit veldig sakte. På denne måten håpet de på å blidgjøre de onde åndene. Alle aksepterte denne handlingen fordi de trodde at heksedoktorene bare gjorde det de måtte gjøre.

Slik levde disse menneskene, i konstant frykt for det ukjente og mot de onde åndene var de maktesløse. Denne Lengua-kvinnen, nå en troende, klarte ikke å gi uttrykk for hvor takknemlig hun var, for å ha blitt befridd fra dette forferdelige mørke og åndelige ondskap.... Også vi, når vi forsøker å forestille oss, hedenskapens mørke i hvilket våre forfedre levde, må fryde oss sammen med dem for deres befrielse.

Det er vanskelig for oss å finne måter å nå inn til disse menneskene på. Det gjelder både materielle og kulturelle ting. Alt går så sakte. Men mange av Lengua-folket har slått seg ned og lært hvordan de skal dyrke jorda. Nå finnes det kirker, skoler, klinikker og kooperativer i deres bosetninger og det er med på å skape en ny framtid for dem. I stedet for at vi er utålmodige med dem og lurer på hvorfor det tar så lang tid å få skapt disse endringene, skulle vi ta oss tid til å lære mer om deres fortid og forstå hvor langt de har kommet. Bare da kan vi hjelpe dem til å hjelpe seg selv.

Når dette skrives (1977) er det 443 døpte indianere i Pozo Amarillo, 315 i Loma Plata og 354 i Nueva Vida.

(fortsettes)

Billedtekst: Sykehuset i Hochstadt, Chaco, Paraguay. Hit, til dette sykehuset drevet av mennoniter i den mennonitiske bosetningen der, kom en strøm av indianere fra de ulike urbefolkningsgruppene for å få medisinsk hjelp.