Bønn uten nesten noenting annet

'En dag for lenge siden, tilbrakte jeg noen øyeblikk i pottemakerverkstedet vårt. Brødrene som arbeidet der pleide å skrive noen få ord på en tavle. Akkurat denne dagen var det disse ordene:

"Din kjærlighet, Kristus, har såret min sjel. Jeg fortsetter fremover, syngende din pris."

Var det de som var forfatterne av en slik djup visdom? Nei, de sa det var skrevet i det syvende århundre av Johannes Klimakos på hans eldre dager. Tretten år gammel hadde han trådt inn i Sinai-klosteret. Han hadde forstått at Guds kjærlighet er uttrykt gjennom hele en persons vesen - kropp, sjel og ånd.

Noen ganger er det sant at vi ber med nesten ingen ting. Det er som om vi skulle være kledd nakne. Lykkelig er den som kan si til Kristus:

"Kristus Jesus, jeg skjuler ikke noe i hjertet mitt for deg. Du vet hvor vanskelig det er for meg å uttrykke min lengsel etter fellesskap med deg. Du selv delte de menneskelige kår. Du vet at jeg noen ganger dras i ulike retninger på samme tidspunkt. Men når mitt indre erfarer tomhet, forblir en tørst etter ditt nærvær inne i meg. Og når jeg ikke er i stand til å be, så er du selv min bønn."

Kristus overgav også seg selv til Gud. Når han døde på korset, ba han: "I dine hender overgir jeg min ånd'. Han sa med andre ord: "Når det gjelder mitt liv setter jeg min lit til deg."

Under min oppvekst, mens jeg kom meg fra tuberkulose, pleide jeg å gå lange turer. Det fantes øyeblikk da en forutanelse fór gjennom mitt sinn, lik et lynglimt: En dag vil jeg måtte ta en risiko for Kristus og Evangeliet. Jeg ville måtte gå en vei jeg var langt fra å kunne gjenkjenne. 

Jeg forstod da at for å kunne gå fremover med tillit så var det nødvendig å rotfeste livet mitt i noen enkle sannheter fra evangeliet som jeg stadig kunne vende tilbake til. 

I forbindelse med disse lange turene kunne jeg stadig gjenta disse ordene: "Elsk ensomhet og hat isolasjon." Da kom en setning til meg: "Oppgi deg selv til ham"; "i alle ting stillhet, hjertets fred", "lev i glede, enkelhet, og nåde."

I dag vil jeg si, som jeg pleier: de som forsøker å overgi seg selv til Den Hellige Ånd må tillate seg selv å bli bygget opp innvendig ved hjelp av sannheter fra evangeliene, noen ganger oppdaget tidlig i livet. De kan bli som en bunnsolid mur en kan stole på.

Ikke så mange ord, kanskje bare noen få, som er kortfattede og tydelige. Kanskje vi glemmer den for en tid? De kan plukkes opp igjen i det samme øyeblikket de dukker opp igjen.'

Oversatt fra boken: Brother Roger of Taize: Glimmers of Happiness. GIA Publications, Inc. Chicago 2007, side 72-74. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen