Det måtte politisk kløkt og taktikk og lurendreieri for å få makt over den. Den som klarte det var keiser Konstantin og hans senere etterfølger, Justinian. Med dem endret menigheten karakter, og mistet dermed sin identitet som en profetisk motkultur.
Når keiser Konstantin konverterer til den kristne tro i år 312 og gjør den kristne tro til den romerske statens egen religion så skjer det på et sårbart tidspunkt for den kristne forsamlingen. Den har overlevd århundrer med forfølgelse. Nå får den et tilbud som den ikke klarer å takke nei til. Menigheten kan få fred og fordragelighet, ja, ikke bare det, men en sentral plassering i det romerske samfunnet. Den går fra å være en rebell uten verdslig makt til å bli akseptert i samfunnet og av makteliten.
Fra å være en husmenighetsbevegelse ble den nå en kirke med keiseren som dens øverste leder med sine katedraler. Menigheten ble med ett institusjonalisert og fikk statens beskyttelse. Gudstjenestens karakter ble endret. I stedet for å være en menighet av døpte og bekjennende kristne, fremsto en kirke som tvang mennesker til å bli en del av den gjennom dåp av spedbarn. Dens overnaturlige liv forsvant mer eller mindre, og den keiserlige kirke som nå fremsto skulle etterhvert bli drukken av politisk makt.
Keiseren ble etter hvert å anse som helgen sammen med keiserinnen og hver eneste romerske borger ble tvunget til medlemskap gjennom 'lex fidei' - trosloven. Andre grupper og bevegelser enn keiserkirken ble forbudt. Blant annet ble det forbudt å møtes i hjemmene, og dermed forsvinner også etter hvert måltidsfellesskapet.
Helt fram til keiser Serverus (222-235) var det strengt forbudt for kristne å komme sammen i egne bygninger, og den eneste måten å kunne komme sammen på var i skogene, ved møteplasser ved elver og i hjemmene. Fra nå av var det forbudt å komme sammen i et hjem til gudstjeneste. Brøt man loven var det ensbetydende med å bli stemplet som kriminell. Og fra nå av inntreffer noe verden ennå ikke hadde vært vitne til: kristne som forfulgte andre kristne på grunn av deres trosoverbevisning.
Men dette er ikke de eneste endringene vi ser. Det skulle komme flere, her er bare noen av dem:
* Den italienske aristokraten Leo (ca 400-461) erklærte seg selv som biskop av Rom og fikk navnet 'den store'.
* Keiser Valentian (445) bekrefter sin stilling som hele det vestlige keiserrikets åndelige leder.
* Rundt år 500 begynner prestene i keiserkirken å følge en spesiell kleskodeks
* Keiser Justinian (527-565) gjør alle prestene i keiserkirken til offentlige tjenestemenn.
* I år 697 - etter Romerrikets fall - ble Bonifatius den tredje den første biskop som tok navnet 'pave'.
* I år 709 begynte man å kysse pavens fot.
* I år 850 innføres bruken av vievann.
* I år 995 kanoniseres de første helgener
* I år 1079 innføres sølibatet for prestene
* I år 1190 innføres avlatsbegrepet - dvs syndsforlatelse mot betaling
* I år 1229 ansees Bibelen å være for hellig til å kunne leses, og forbys for lekfolk.
* I år 1414 blir nattverdkalken forbudt for lekfolk
* I år 1439 innføres skjærsilden som begrep
Men alt dette skjedde ikke stilltiende. Det fantes motstand også mot keiserkirken, og parallelt med den finnes det menighetsbevegelser som forsøkte å ta vare på urkirkens idealer og liv. Blant annet er den såkalte ørkenvekkelsen en reaksjon på frafallet i menigheten. Men mer om det senere.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar