Åndedrettet

'Det hadde falt regn om natten, men nå glir skyene over himmelen og avgir bare et lett duskregn.

Jeg står under et ennå ikke avblomstret epletre - og puster.

Ikke bare epletreet, men også gresset omkring dufter sterkt etter regnet - og det finnes ikke noe navn på den søte duft som metter luften. Jeg trekker den inn i fulle drag, fornemmer vellukten i hele mitt bryst, puster, puster, snart med åpne, snart med lukkede øyne - jeg vet ikke hva som er best. 

Kanskje dette er frihet, den eneste men dyrebareste frihet som fengslet tar fra oss: friheten til å puste slik, puste her. Ingen føde på jorden, ingen vin, ja, selv ikke en kvinnes kyss er for meg søtere enn denne luften, denne luften som er mettet av blomsterduft og regnets friskhet.                             

La gå med at dette bare er en bitteliten hage, klemt inne mellom høybyggenes bur. 

Jeg hører ikke lenger motorsyklenes brøl, radiogramafonenes hyling og bruset fra høytalerne. Så lenge man ennå kan stå og puste under et epletre etter regnet, kan man også fortsette å leve!'

Aleksandr Solsjenitsyn: Til sakens beste. Tiden Norsk Forlag 1972, side 47.