Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes)