Jeg har ingen mening om alt og alle

Av og til - og oftere enn før - får jeg henvendelser fra mennesker som ønsker at jeg skal si noe - gjerne offentlig - om offentlige mennesker - underforstått: ta avstand fra dem. Eller at jeg skal ha en mening om noe av det som skjer i tiden.

Det finnes nemlig noen som føler seg spesielt kallet til å ha meninger om alt og alle, og som spesielt kjenner på kallet til å ta avstand fra mennesker som tror annerledes enn dem.

Et slikt kall har jeg ikke. Egentlig er det befriende å ikke ha en mening om alt og alle. Hvorfor skulle jeg ha det egentlig? Jeg kjenner bare en som kjenner alles hjerter. Jeg har ikke den gaven, og jeg har ennå til gode å møte noen som har den gaven. Men jeg kjenner litt til ham som kalles 'våre brødres anklager'. Om ham leser jeg i Skriften: 'For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt ...' (Åp 12,10)

Jeg har i grunnen nok med mitt eget hjerteforhold til Gud, og det ansvar jeg har med å leve for Guds ansikt, bekjenne mine egne synder og leve i tråd med det lys jeg har fått fra Den Hellige Skrift.

Hva kristne i andre kirkesamfunn gjør eller vedtar har jeg heller ikke noe ansvar for. Det er av og til fristende å komme med mitt syn på utviklingen i Den norske kirke, bare for å ta et eksempel, men nå er jeg nå ikke medlem av denne kirken. Men jeg kjenner mange som er det, og mange prester i denne kirken er mine gode venner. Jeg velger å stå sammen med dem i den nødstid denne kirken opplever. Men jeg har egentlig ingen ting med de vedtakene denne kirken fatter på sine kirkemøter, eller som deres biskoper fatter. De står de selv ansvarlig for overfor Gud - ikke meg.

Det er mange andre ting jeg heller ikke har så mange meninger om. Faktisk opplever jeg at jeg har skiftet syn på en hel rekke ting, slik at det jeg mente når jeg var i 20-årene, mener jeg ikke lenger. Da trodde jeg nemlig at jeg hadde svar på alt - særlig om de siste tider. Det har jeg ikke lenger. Med årene modnes man og blir med ydmyk, forhåpentligvis.

Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av spørsmål vedrørende lære, eller av og til må si tydelig fra om ting som rører seg i tiden, og som jeg selv er involvert i eller blir involvert i i kraft av den tjenesten jeg står i som bønneleder på nasjonalt og internasjonalt hold. Av og til må man si fra.

Men ikke om alt og alle. Jeg står i et økumenisk arbeid. Det betyr at jeg ikke involverer meg i lærespørsmål som skiller oss. Bønneseminarene jeg holder handler om bønn. Det som samler. Det som forener. Det som bygger. Jeg har gode relasjoner til lutheranere, pinsevenner, metodister, frie venner, Frelsesarmeen, anglikanere, presbyterianere, karismatikere, katolikker, ortodokse, koptere og baptister (har jeg glemt noen) - og det akter jeg å ha, selv om noen raser og kaller meg både det ene og det andre. En blir etter hvert vant med å få stempel som vranglærer, forfører, sviker og andre ting, stemplet av de som selv mener seg å vite det aller meste og som selvfølgelig lærer helt i tråd med Guds ord.

Selv er jeg glad for å være fri fra meningstyranniet. Jeg ønsker heller å oppmuntre mennesker til å følge Herren Jesus, og da vet jeg at vi alle er underveis og har et stykke vei å gå. Underveis har i hvert fall jeg erfart at Han har korrigert meg, og jeg opplever å være i prosesser hvor jeg endres og formes. Det tror jeg ikke at jeg er alene om.