Smiger

'Vi kan gi mennesker den gaven som kalles verdighet. Vi kan hjelpe andre bare med måten vi lytter og snakker med dem. Med vår egen tillit kan vi vise dem at det de har å si er viktig og godt. Å være sammen er å bry seg om mennesker.            

Vi vet at det finnes mennesker som vil tvinge oss opp i et hjørne. Noen som vi virkelig vil like, fordi de tenker på samme måte som oss. Så risikerer vi å føres inn i en verden av gjensidig smiger. Vi er alle i så stort behov for hengivenhet at når noen forsøker å gi oss det ønsker vi holde på den. 

Men smiger hjelper ingen til å vokse. Den bringer ingen frihet, men sørger heller for at folk blir lukket. Vi dras mot bestemte mennesker, mens andre blir vi støtt av. Vi får det ikke så godt med dem. De utløser vår indre kval. Noen mennesker truer oss, andre smigrer oss. Noen møter er fulle av glede, mens andre er smertefulle. Når vi begynner å snakke om å bry oss om andre, begynner vi også å se hvor vanskelig det kan være. I en kommunitet eller bofellesskap er vi kalt til å ha omsorg for det enkelte medlem. Vi kan velge våre venner men vi kan ikke velge våre brødre og søstre; de er gitt oss enten i familien eller i fellesskapet'.

Jean Vanier (bildet) i From brokeness to Community, side 37-38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen